Anmeldelse: Elite: Dangerous

Jeg skal rlig innrmme at jeg fler meg bedre enn andre i verden som offentlig innrmmer at de liker simulator-spill. Det har ikke falt meg inn beundre menneskene som setter seg ned og tar seg tid til beherske mekanikkene bak fly-, tog- og agrikultur-simulatorer, da jeg er for opptatt med st utenfor vinduene deres og rope ukvemsord med supermodeller i hver arm foran en brummende Ferrari. Disse tause, staute heltene har jeg derimot ftt en ny respekt for etter ha brukt i overkant av 100 timer i Elite: Dangerous - spillet No Man's Sky prvde vre.

I det herrens r 3300 bestemmer en stum, kjnnsls skapning, alts deg, at tiden er moden for gjre galaksen til din sters og kjpsl, drepe eller utforske deg gjennom universets uendelighet. Du blir utstyrt med ditt eget lille skip, samt en rask gjennomgang av character creation-funksjonen, men siden du aldri forlater skipet eller fr srlig mulighet til betrakte deg selv bortsett fra kroppen din nr du sitter i pilotsetet gjr dette til bortkastet tid - mer enn tv-spill allerede er, vel og merke. Med et oppmuntrende klaps p rumpa sendes du svevende av grde i det gjespende gapet av evigheten - Ikke det mest omfattende oppsettet i verden kosmos, men det funker.

Fremfor ha en historie fortelle lar spillet deg utfylle en rolle hvor fortelleren er deg, noe som like gjerne kan vre til din fordel for det ser ikke ut som om noen av manusforfatterne plukket opp en penn i det hele tatt, eller mer til poenget; eksisterte. Utslitende mye arbeid er derimot lagt inn i spillets kulisser, hvor romstasjonene skal reflektere makten og velstanden til de ulike faksjonene, men det virker som om spillet er av den oppfatning at dette bare er undvendige detaljer som trekker ned p tiden du kunne brukt til finne ut hvor i faen knappen til landingsutstyret er.

Vi kommer til finne ut av gameplayet n dag.

Jeg kan p en mte like dette, siden strre deler av opplevelsen min gikk til mestre kontrollene og det siste jeg trenger er pminnelser om at det er en galakse der ute som venter p at jeg skal gro mine frste melketenner og delta i intergalaktisk krigfring som spillet aktivt reklamerer for. Det var derimot kjedelig nr jeg omsider hadde tid til lese en av de mange avisene spillet tilbyr at jeg fant ut hvor lite interessant de politiske intrigene og den fjerne krigfringen virker herfra, ettersom det overhodet ikke er innbydende og er mer som bli kastet midt inn i Harry Hole-serien og forvente at du skal kunne forst hva faen det er som skjer.

"Jeg skjnte heller ikke filmen." - Michael Jordan

Men, jeg skal ikke male fanden p veggen helt enda. Noe med dette spillet m jo vre engasjerende siden det fikk meg til sitte stille i over hundre timer, og med det vil jeg ta opp hvor avslappende Elite:Dangerous er. Nr jeg fant ut at jeg ikke er skapt for lengre romkamper, og utforskning var en rask mte bli strandet i det ytre rom p, slo jeg meg til ro med langtransport i stedet. Sett p en podcast eller den plata du utsatte hre ferdig, og la timene fare av grde mens du gradvis beveger deg forbi arbeiderklassen og jobber deg opp mot strre og bedre romskip.

Spillet innehar derimot en svrt bratt lringskurve og dybde, og kunne virkelig gjort litt mer for gjre seg forsttt for lekmannen, men det er vel denne sorten affrer som polstrer egoet til PC-nerder etter at man har gtt gjennom de ndvendige tte ukene med opplring som skal til for sl ut koppholderen. I lengden sliter Elite:Dangerous med gjre seg minneverdig. Langtransporten var i grunn den mest produktive fremgangsmten, men man kan ikke leke rom-UPS i 130 timer uten at det mister glansen til slutt.

Avbildet: The Pussy Wagon, Michigan, 18. Oktober 3033 (colourized)

Jeg prvde meg p et og annet leiesoldat-oppdrag som oftest innebar drepe desertrer eller pirater, og begynte omsider f teken p kampsystemet. Problemet jeg omsider mtte p var at det ikke fantes noe naturlig steg opp fra mestre kontrollene nok til kunne slss mot flere om gangen, og nr profitt er den eneste motivatoren tar det ikke lang tid innse at man like gjerne kunne brukt denne tiden p kjre langtransport og kartlegge solsystemer underveis.

Hva enn du trekker ut av denne anmeldelsen, ikke la det vre at Elite:Dangerous ikke er verdt tiden din, for det er det virkelig. Fra publikumsbenken har jeg lenge vrt under inntrykket at rom-simulatorer har vrt srlig trre affrer, sittende fast mellom flight-sims og rail-shooters, og Elite:Dangerous later til fange det perfekte midtpunktet mellom disse, med fri utforskning og en historie bare du kan fortelle. Den bratte lringskurven virker uoverkommelig med det frste, men hvis du har spilt Dark Souls vet du hvor ubeskrivelig deilig det er gni det inn i ansiktet til alle ndsingene som ikke har klart det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kristian Greiner dnesen

Kristian Greiner dnesen

25, Troms

Jeg skriver anmeldelser for SPMG. Av og til er jeg alvorlig. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits