Mening: Anmeldelser, karakterer og spill som kunst.


 

Faste lesere vil kanskje være klar over at jeg ikke anmelder spill med noen karakter, hverken i form av terningkast eller skala. Jeg pleide å gjøre det, men merket det ble vanskelig å oppsummere meg selv og min kyniske innstilling til spill i form av dette, så jeg lot være. Dette valget var ikke bare et resultat av det, vel og merke, men også av hva jeg anser spill å være.

Kunst.

Grunnen til at jeg nevner dette er furoren som har oppstått de siste dagene da spillkritikeren Jim Sterling og anmelder Andreas Bjørnbekk fra Gamer.no anmeldte det seneste innslaget i den for evig gjentatte Legend of Zelda-serien; Breath of the Wild. Spillet har til nå mottatt overveldende positiv kritikk fra spillmedier verden over, og har polstret egoet til trofaste fans av serien betraktelig etterlatende Metacritic som et nullpunkt av hybris.

Gleden ble derimot kortvarig da den britiske spillkritikeren Jim Sterling evnet å gi spillet karakteren 7/10, som resulterte i en total kjernefysisk nedsmelting og etterlot hele den Nord-Amerika en vindblåst ødemark, eller som det så ut utenfra; et moderat angstanfall. Saken ble heller ikke stort bedre da Andreas Bjørnbekk fra Gamer.no anmeldte Breath of the Wild og ga spillet 6/10 som denne gangen resulterte i universets hetedød og oppløsning av virkeligheten, eller som det så ut utenfra på Cthulu's kosmiske trone; et mildt astmaanfall.

 

Avbildet: Uro.

Til dere som blir opprørt over dette, må jeg virkelig spørre; Når bekymrede fotballmødre dukker opp på fjernsynet og fyrer opp det lokale bibelbeltet med utsagn om hvor ukristelig og upassende spill er for unge - blir du ikke opprørt? Eller, når hardbarka feminister skriver blogginnlegg hvor de tar ting ut av kontekst for å stemple hele forbrukergruppen som kjønnsdiskriminerende åndsinger - blir du ikke forbanna? Er det bare nok et medtatt sukk fra deg i den evige rekken skuffelser du møter på daglig? Reagerer du i det hele tatt?

Mest sannsynlig ja, for uansett hvor mye jeg hater å underholde tanken på at jeg og du, knivslipende fanboy, deler samme tankesett, er vi nok enig i én grunnleggende sak; Spill er kunst.

Kunst omfatter så meget. Musikken du hører på bussen, bøkene du leser, fan-art, cosplayerene du low-key klikker deg inn på i sene kvelder for en kjapp en.. Alt det er kunst, og det gjør det ekstra fordømmende når jeg ser dere i kommentarfeltene og forsøker for harde livet å finne ut hva som er objektivt og subjektivt både i og utenfor en anmeldelse, i og utenfor et spill mens dere manisk famler etter den Triforce-formede inhalatoren deres.


Avbildet: Mistenksomhet.

Spill er, og vil for alltid være et subjektivt medium. Så lenge det finnes en enkel sjel der ute som syntes motorsykkelsekvensene i Ride to Hell var bra, Hatred var modent, Duke Nukem var verdt å vente på eller enda verre; likte No Mans Sky, vil ethvert forsøk på å kreve at anmeldelser er objektive være feil. Liker du objektive anmeldelser? Sjekk denne da og fortell meg hvor moro du har det.

Med tanke på de umenneskelige mengdene innsats og kreativitet som går inn i produksjon og utvikling av spill blir jeg enkelt og greit uggen av spillkritikere, medier og fans som oppsummerer alle disse ideene, følelsene og inntrykkene i form av tall og karakterer når det finnes så mange gode banneord å bruke istedet. 


Du vil virkelig klikke deg inn her.

Hvis du fikk stå foran Mona Lisa i et kvarter, alene, og ta inn alt sammen, ville det vært rettferdig over mystikken bak smilet om du skulle summert det hele med et tall? Ville det vært rettferdig om du gikk inn i det Sixtinske Kapellet, så i taket for å erklære det et 6/10? Ville det vært rettferdig å stå foran Nidarosdommen eller Notre Dame og kalle det et overvurdert terningkast 4?

Nei.

Ikke bare marginaliserer du hva du så kjærlig trykker til ditt bryst, men du forenkler din egen kritiske sans og evne til å formidle følelse og inntrykk som henholdsvis også er definisjonen på poesi. Dette er ikke bare forbrukere og fans skyld i, men spillmedier også - Noe jeg personlig, i min egen subjektive mening anser som idiotisk.

Avbildet: Fortvilelse.

Jeg forventer virkelig ikke at dette skrivet kommer til å snu opp ned på alle og enhvers holdning til hva jeg tar opp. Dette treffer meg rett og slett som fritidsanmelder og skribent selv, for jeg tror så veldig lite på at brorparten av de over 380 kommentarene i Gamer.no's anmeldelse faktisk leste den først før de stupte nederst for å se hva karakteren var som får meg til å spørre hva faen poenget er. Jeg er skyld i dette selv av og til, og setter ikke det virkelig spissen på hvor hyklerisk dette er?

Hvis jeg skal si noe som helst angående Jim Sterling og Andreas Bjørnbekk's anmeldelser, fulle av nyanser og konturer som de er, er at deres største feil var å sette karakterer i det hele tatt, for det er dét dette handler om. Tall. Breath of the Wild i sin storslåtte prakt og enorme suksess er nå redusert til meningsløse siffer - hvor lesere desperat forsøker å dissekere teksten for å regne ut hva den positive omtalen er verdt mens de sammenligner forfatterens tidligere verk med det nåværende.


Jeg kaller dette verket; "Mental gymnastikk."
 

Hvis du liker et spill bør det ikke plage deg om noen andre ikke gjør det. Med mindre du har en latent usikkerhet i bakhodet ditt som prøver å overbevise deg om at du egentlig ikke har det så moro som du tror. Gjør deg selv en tjeneste - hvem enn du er, redaktør, anmelder, kritiker, fan eller forbruker; Slutt med denne praksisen. Tall er objektive, fakta, konstante og nådeløse. De hører rett og slett ikke hjemme her.

Ett spill som virkelig driver hjem poenget mitt er That Dragon, Cancer. En interaktiv fortelling full av sjel og hjerte, abstrakt som et maleri og brutal som en fengselsvoldekt, og gir meg lyst til å forsvare gaming som en kunstform mer enn noensinne. Hvis jeg var Dave Grohl ville That Dragon, Cancer vært min Kurt Cobain. Hvis spill, musikk, film og teater driver en slik reaksjon og beskrivelse frem fortjener det ikke å bli oppsummert for tl;dr's skyld, og selv om vi kan ta denne kunsten alvorlig fordi det resonnerte med noe i oss blir verdien fullstendig annullert øyeblikket det sendes en drapstrussel eller du oppfører deg som ei fitte.

Denne diskusjonen om gamer.no og Jim Sterling's integritet er kun et tilfelle av å bevare gjennomsnittet - Å beskytte den "uvurderlige" Ming-vasen på pidestallen mot barna som ikke vet hva de gjør i det de krabber langs gulvet og river ned CD-stativer, duker og kaffekopp. Til tross for lidenskapen som må til for å spy ut de utallige mengdene vrøvl i kommentarfeltene, har dette ironisk nok INGENTING med lidenskap for spill å gjøre.

Eller kanskje jeg bare er en sånn PK-tulling.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kristian Greiner Ådnesen

Kristian Greiner Ådnesen

24, Tromsø

Jeg skriver anmeldelser for SPMG. Av og til er jeg alvorlig. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits