Anmeldelse: The Frostrune

 



 

Eventyrspill er for meg en risikabel affre. Riktignok vet jeg ikke en dyt om spillutvikling, og det kan virke veldig lett for meg sitte p min hye Sleipnir og bedmme alt som gr meg forbi, srlig nr det er AAA-eksplosjonsorgier som forsker putte hver eneste krone av budsjettet p skjermen.

Det m da en annen innstilling til nr man skal anmelde indietitler, hvor hvert sekund ikke er et kuleregn i midtsten.  Heldigvis fr jeg mulighet til senke skuldrene og slappe av med et skikkelig Steam-bad av og til, hvor jeg kan ta meg god tid til sette pris p detaljarbeidet som m til, i stedet for bli skreket til fordi jeg ikke kastet en granat tidsnok mot en ilter opprrsstyrke.

Noen srlig bred erfaring med pek-og-klikk-spill har jeg ikke. Det begynte med Josefine og Gjengen da jeg gikk p barneskolen, og i senere tid fikk jeg prvd That Dragon, Cancer som smtt gjorde meg noe entusiastisk ovenfor denne sjangeren igjen, ved fylle hver eneste kroppspning med historie, symbolikk og stundvis depresjon. S, med dette utdratte premisset etablert setter jeg med ned med The Frostrune, fra det norske utviklerlaget Grimnir.

I The Frostrune spiller du som Liv, skyldt i land et sted utenfor en landsby ved Norskekysten hvor alle innbyggerne har ftt et bekymringsverdig tilfelle av Ingen-Puls-Syndromet, og siden alle andre viser seg vre en spass arbeidssky gjeng, i en kultur og tidsalder hvor slikt ble sett ned p vel og merke, faller oppgaven p deg finne ut hvorfor.


"Da blir det ikke noe lam stekt av folk som ikke har vasket henda p tredve dager p deg, ge!"

Spillet fles ikke direkte historierikt. Det er svrt f tilfeller jeg snubler innom hvor jeg ikke fler jeg kan oppsummere hendelsesforlpet med en enkel setning, men det gjr i det minste hver setting minneverdig ved med hensikt vre tvetydig.

Jeg vil g s langt som si at hvis du har spilt en av denne typen spill fr har du spilt alle. Du klikker deg fremover og gjr deg kjent med terrenget og finner ut nyaktig hva du skal jobbe deg mot og s gjr du det hele om igjen for finne ut hva slags oppgaver det er lse, s gjr du det hele enda en gang for finne redskapene som m til for lse disse.


"Dette var en jvla innviklet mte beskytte wi-fi-passordet, Henrik."

Ved frste yekast er det svrt lett se hvor det frnevnte detaljarbeidet ligger. Uten at jeg skal si hva som er hverken det ene eller det andre, fles dette som troverdige skildringer av den norrne kulturen, hvor selve rosinen i plsen er sprket. I flge utviklerne selv (igjen, uten at jeg skal pst noe) er dette autentisk bruk av det norrne sprket, og nr dette sprket blir fortalt av spkelser og gjenferd begynner det virkelig kile meg nedover ryggraden. Det tok meg ikke lang tid finne ut at det norske bandet Wardruna var involvert i dette spillet nr jeg hrte vokalisten Kvitrafn synge i en av de mange puslespillene som virkelig satt igjen hos meg nr alt var over.


"Laukr er vann. Trar fr auge"

Som ved ethvert av disse pek-og-klikk-spillene ligger ikke utfordringen ndvendigvis i selve puslespillene, men heller i finne ut hva slags niv av logikk du og utvikleren opererer p, og jeg vil mene at det er innad disse ting kan skjre seg noenlunde. Nr jeg omsider begynte kjre meg fast forsvant appellen fort i den norrne settingen og spillopplevelsen ble som klikke seg forbi Theodor Kittelsen-inspirerte postkort mye fordi mange gter krever at du husker p mnster, farger og rekkeflger, og faren blir da tenke for mye nr det holder dra frem en post-it lapp.


"Straks tilbake, skal bare hente en penn."

Jeg fler ikke at The Frostrune gjr srlig mye nytt innen gameplay som jeg ikke har opplevd i spill som Anna eller Josefine og Gjengen, men det bruker den tematiske settingen tilstrekkelig og effektivt nok til trekke meg inn ved ha autentisitet og et ye for detalj jeg enn s lenge ikke har sett maken til. Selv om det fles som om det haler ut tiden med noen oppgaver klarer det trekke meg inn og gjr meg enda mer hpefull ovenfor denne sjangeren. Kjp The Frostrune og hr p Wardruna.

Dette spillet er anmeldt p PC.

#Spillmagasinetreview

n kommentar

SirThomas

08.02.2017 kl.15:20

Veldig rolig og informativ anmeldelse hvor du har fin flyt mellom opplevelsen din av spillet og tidligere erfaringer i sjangeren. Du gr rett p sak og det er lett fordyelig. Var sikkert bare meg som klarte trekke en parallell til Kill Buljo nr du nevnte involveringen av et norsk band. Etter denne anmeldelsen vil jeg anbefale deg sjekke ut Titanics Ti Liv, som creepet meg veldig ut nr jeg var yngre.

Skriv en ny kommentar

Kristian Greiner dnesen

Kristian Greiner dnesen

24, Troms

Jeg skriver anmeldelser for SPMG. Av og til er jeg alvorlig. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits