Anmeldelse: The Frostrune

 



 

Eventyrspill er for meg en risikabel affære. Riktignok vet jeg ikke en døyt om spillutvikling, og det kan virke veldig lett for meg å sitte på min høye Sleipnir og bedømme alt som går meg forbi, særlig når det er AAA-eksplosjonsorgier som forsøker å putte hver eneste krone av budsjettet på skjermen.

Det må da en annen innstilling til når man skal anmelde indietitler, hvor hvert sekund ikke er et kuleregn i midtøsten.  Heldigvis får jeg mulighet til å senke skuldrene og slappe av med et skikkelig Steam-bad av og til, hvor jeg kan ta meg god tid til å sette pris på detaljarbeidet som må til, i stedet for å bli skreket til fordi jeg ikke kastet en granat tidsnok mot en ilter opprørsstyrke.

Noen særlig bred erfaring med pek-og-klikk-spill har jeg ikke. Det begynte med Josefine og Gjengen da jeg gikk på barneskolen, og i senere tid fikk jeg prøvd That Dragon, Cancer som smått gjorde meg noe entusiastisk ovenfor denne sjangeren igjen, ved å fylle hver eneste kroppsåpning med historie, symbolikk og stundvis depresjon. Så, med dette utdratte premisset etablert setter jeg med ned med The Frostrune, fra det norske utviklerlaget Grimnir.

I The Frostrune spiller du som Liv, skyldt i land et sted utenfor en landsby ved Norskekysten hvor alle innbyggerne har fått et bekymringsverdig tilfelle av Ingen-Puls-Syndromet, og siden alle andre viser seg å være en såpass arbeidssky gjeng, i en kultur og tidsalder hvor slikt ble sett ned på vel og merke, faller oppgaven på deg å finne ut hvorfor.


"Da blir det ikke noe lam stekt av folk som ikke har vasket henda på tredve dager på deg, Åge!"

Spillet føles ikke direkte historierikt. Det er svært få tilfeller jeg snubler innom hvor jeg ikke føler jeg kan oppsummere hendelsesforløpet med en enkel setning, men det gjør i det minste hver setting minneverdig ved å med hensikt være tvetydig.

Jeg vil gå så langt som å si at hvis du har spilt en av denne typen spill før har du spilt alle. Du klikker deg fremover og gjør deg kjent med terrenget og finner ut nøyaktig hva du skal jobbe deg mot og så gjør du det hele om igjen for å finne ut hva slags oppgaver det er å løse, så gjør du det hele enda en gang for å finne redskapene som må til for å løse disse.


"Dette var en jævla innviklet måte å beskytte wi-fi-passordet, Henrik."

Ved første øyekast er det svært lett å se hvor det førnevnte detaljarbeidet ligger. Uten at jeg skal si hva som er hverken det ene eller det andre, føles dette som troverdige skildringer av den norrøne kulturen, hvor selve rosinen i pølsen er språket. I følge utviklerne selv (igjen, uten at jeg skal påstå noe) er dette autentisk bruk av det norrøne språket, og når dette språket blir fortalt av spøkelser og gjenferd begynner det virkelig å kile meg nedover ryggraden. Det tok meg ikke lang tid å finne ut at det norske bandet Wardruna var involvert i dette spillet når jeg hørte vokalisten Kvitrafn synge i en av de mange puslespillene som virkelig satt igjen hos meg når alt var over.


"Laukr er vann. Tårar frå auge"

Som ved ethvert av disse pek-og-klikk-spillene ligger ikke utfordringen nødvendigvis i selve puslespillene, men heller i å finne ut hva slags nivå av logikk du og utvikleren opererer på, og jeg vil mene at det er innad disse ting kan skjære seg noenlunde. Når jeg omsider begynte å kjøre meg fast forsvant appellen fort i den norrøne settingen og spillopplevelsen ble som å klikke seg forbi Theodor Kittelsen-inspirerte postkort mye fordi mange gåter krever at du husker på mønster, farger og rekkefølger, og faren blir da å tenke for mye når det holder å dra frem en post-it lapp.


"Straks tilbake, skal bare hente en penn."

Jeg føler ikke at The Frostrune gjør særlig mye nytt innen gameplay som jeg ikke har opplevd i spill som Anna eller Josefine og Gjengen, men det bruker den tematiske settingen tilstrekkelig og effektivt nok til å trekke meg inn ved å ha autentisitet og et øye for detalj jeg enn så lenge ikke har sett maken til. Selv om det føles som om det haler ut tiden med noen oppgaver klarer det å trekke meg inn og gjør meg enda mer håpefull ovenfor denne sjangeren. Kjøp The Frostrune og hør på Wardruna.

Dette spillet er anmeldt på PC.

#Spillmagasinetreview

Én kommentar

SirThomas

08.02.2017 kl.15:20

Veldig rolig og informativ anmeldelse hvor du har fin flyt mellom opplevelsen din av spillet og tidligere erfaringer i sjangeren. Du går rett på sak og det er lett fordøyelig. Var sikkert bare meg som klarte å trekke en parallell til Kill Buljo når du nevnte involveringen av et norsk band. Etter denne anmeldelsen vil jeg anbefale deg å sjekke ut Titanics Ti Liv, som creepet meg veldig ut når jeg var yngre.

Skriv en ny kommentar

Kristian Greiner Ådnesen

Kristian Greiner Ådnesen

24, Tromsø

Jeg skriver anmeldelser for SPMG. Av og til er jeg alvorlig. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits