Anmeldelse: Watch_dogs 2.


 

Vet du hva jeg nettopp innså? At livet er en flyktig opplevelse av vekslende elendighet som til slutt er for ingenting. Men, vet du hva jeg innså som faktisk er relevant? At notatboka mi hadde flere negative punkter om Watchdogs 2 enn positive, og det rare er at jeg faktisk liker det litt. Ikke at det kunne gå særlig mange veier enn opp etter forgjengeren, som var så sandblåst for sjarm, moro og personlighet at man skulle trodd det var et middagsselskap hos Trine Skei Grande men her står jeg allikevel med mer irritasjon enn munter glede.

Du spiller som afroamerikansk hentai-entusiast Marcus Holloway, som etter å ha blitt feilaktig profilert som kriminell av Blume's risikovurderingssystem bestemmer seg for å gjøre det samme og blir kriminell i samme slengen - for så lenge du har prinsippene dine på rett plass spiller det ingen rolle om du er hykler.

Han slår seg sammen med hacktivist-gruppen Dedsec og dere setter et mål om å samle folket mot styresmaktene som derfra faller flatere enn Halvard Flatlands Flatbrød.

Selve problemet med denne data-aktivisme vinkelen er at det gjør all fremgang veldig anonymt, og det faktum at all progresjon er illustrert gjennom stødig økende nummer i erfaringsmåleren gjør det enda teitere når jeg kunne fått nøyaktig samme virkning av å drite fullstendig i å følge historien og heller bare gjøre drosjeoppdragene til jeg har en arme av fornøyde Uber-kunder i ryggen.


"FUCK SYSTEMET!"

Jeg har alltid tenkt at en åpen verden/sandbox er kun like god som hva du kan gjøre i den, og denne gangen er det faktisk aktiviteter som gir mening i forhold til karakteren.

Si hva du vil om Aiden Pierced Nipple, men ga det virkelig noe mening at noen som i korte trekk var en lavbudsjetts Batman tok syre når han ikke banket opp lommetyver, eller at John Marston i sitt kappløp mot tiden tok et avbrekk fra å redde sin kone og barn for å spille en runde poker? Men tross mine varme ord hva aktivitetene angår er det veldig lite i San Francisco som føles innbydende hvis man ikke teller å samle inn oppgraderinger.

At Watchdogs er et sterkt stealthspill er nok ingen hemmelighet, og å dra frem en 3D-printet pumpehagle er også et alternativ, men det er en løsning man burde spare til sist. Problemet mitt med dette er at voldelig fremgang ikke klaffer med Marcus' personlighet for av og til blir spillet helt tøymykner-drikkende nivå av vanskelig.

Av og til er det helt greit å være voldelig, for på et tidspunkt ble jeg så drittlei av å vugge sikkerhetsvakter i søvn med en støtpistol i nakken, og siden Marcus allerede er utkledd som Jihad-John, at jeg gjorde det nest beste og henrettet hele gjengen mens sikkerhetskameraet så på. Dette er noe spillet anerkjenner hva oppgraderinger angår, men overhodet ikke i forhold til karakteren. Marcus, tross sine 3D-printede raseriutbrudd blir fortsatt hyllet som en teknologisk gerilja-kristus selv etter å ha likvidert hele sikkerhetsteamet ved Definitivt-Ikke-Google og dette gjør det hele ganske tonedøvt.


"Innerst inne er han snill..."

Noen ganger virker utfordringene fullstendig urimelige. Dette er kjedelig for det er i stealth spillet er helt utrolig gøy og jeg elsker tanken på at sikkerhetsvaktene er nødt å svare til sjefen sin om hvorfor serverene deres er en brennende haug av plastikk og bilder av ham ligger på nettet kun iført camofargede sloggi-truser. Disse plutselige vanskelighetskurvene ødelegger flyten fullstendig, og det virker bare teit at jeg er nødt å bruke ett kvarter på å komme meg over selv de enkleste hindringer og jeg vet ikke om dette er en refleksjon av meg eller spillet.

Enten er jeg forbanna dårlig i spillet, eller så er det grusomt designet; Mer ting å hacke er vel og bra det, men når du navigerer deg gjennom trange miljø i 2016 hvor det ikke finnes en kaffetrakter i huset som ikke kan hackes blir det et sant mareritt å velge nøyaktig hvilken del personalkjøkkenet du skal forulempe med telefonen din denne gangen.


"Skal du ha fløte eller økt rente på huslånet i kaffen?"

I det minste er Marcus en likende karakter. Han er utadvendt, imøtekommende og vennlig, og han møter utfordringer nesten som en ekte gutt! Dessverre føles bakgrunnskarakterene noe anonyme til tider, noe som er veldig synd ettersom jo mer skjermtid de blir gitt får man muligheten til å like dem, tross Joss Whedon-popkulturoppgulpet deres - Noe som blir enda mer understreket når de påpeker hvor lite fargede som jobber ved Ikke-Google-Jeg-Lover.

Men, det er i hverken karaktervekst eller gameplay jeg virkelig setter min lit til Watchdogs 2 men snarere i hva det prøver å si. Riktignok er dette bombardementet av memes og popkulturreferanser desperat som bare faen, men hvis vi setter vår stolthet som sier at vi aldri har ledd av slikt før til side og ser mellom linjene åpner dette dørene for en type refleksjon jeg sjelden har opplevd i et spill.


"Pic unrelated."

Når alt kommer til stykket innser jeg at denne makten Watchdogs viser frem i hendene til både gode og onde mennesker er noe som ikke bør tilhøre noen. I hendene til styresmaktene vil det brukes for å profilere oss - Skreddersy omstendighetene våre til vi kun ser hva vi ønsker å se. Vår egen lille boble, vår eget lille ekkokammer. Forhåndsdømme oss før noe har skjedd - En risikovurdering basert på vår bakgrunn, etnisitet, hudfarge og inntekter.

Men i hendene til Marcus og Dedsec er vi kun den mindre av to vonder. Mennesker blir oppsummert i enkle setninger hver gang du tar opp telefonen. Deres vesen klemt inn i en bås av stereotypier - Pervo, nerd, gærning, når mennesker er så mye mer enn dette. Alle er vi en historie som strekker seg over uante kapitler men vi dømmer boka etter omslaget fordi det er noe vi ikke vil se eller utsettes for, en tankerekke som gjør at vi går i ring rundt det vi slåss mot i utgangspunktet.

Watchdogs_2 er for meg ikke noe gull innen gameplayinnovasjon. Det er faktisk veldig keitete og strevsomt når alt kommer til stykket, men det kommer aldri til å slutte å være gøy å sende gaffeltrucker i ansiktet på intetanende bikere. Den lekne og satiriske tonen komplimenterer karakterene på en Saints Row-aktig måte og gjør den allerede absurde tanken om at en hel by drives på ett operativsystem lettere å svelge.

Mest bemerkningsverdig av alt er det at jeg kan sitte og reflektere over hva det har prøvd å fortelle meg i ettertid, som får meg til å ville forsvare gaming som en kunstform mer enn noe annet på tross av den endeløse strømmen av brune, sorte og grå førstepersonskyttere, og for meg er det gull verdt i seg selv. Et spill som får oss til å tenke alvorlig over noe er prisverdig, selv om det bare er noe så enkelt som "Les tjenestevilkårene til Facebook, din dust."

4 kommentarer

AndyLonn

01.12.2016 kl.20:12

Flott analyse Kristian, mye mer tenkt igjennom enn de fleste anmeldelser jeg leser. Selv jeg snubler i fallgropene av "grafikken er fin, Gameplay er bra, Terningkast 5"

Denne analysen tar mye mer foran seg det spillet kanskje prøver å si midt opp i all "spillingen" og det satt jeg spesielt pris på. Godt jobba

Kristian Greiner Ådnesen

01.12.2016 kl.20:26

Jøssda. Takk skal du ha!

Captain Clueless

01.12.2016 kl.20:40

Forfriskende å se at noen tar for seg det som skjer, og ikke hvordan det ser ut mens det skjer :)

Kristian Greiner Ådnesen

01.12.2016 kl.22:55

Faen heller da, og dette føltes som et lav-innsatsinnlegg. Takk som faen!

Skriv en ny kommentar

Kristian Greiner Ådnesen

Kristian Greiner Ådnesen

24, Tromsø

Jeg skriver satireanmeldelser av spill og faen ta deg for å spørre hvorfor. Samarbeider med SPMG.no. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits