Lunken Entusiasme Maraton 2016.

young businessman too overwork to asleep

 

Fordi jeg ikke vil henge med på de fleste ting og heller bli overrasket når noe nytt kommer, har jeg valgt å distansere meg fra de fleste nyhetsmedier den siste tiden. Jeg har ingen TV og jeg har adblock, og på grunn av denne pretensiøse, eksklusive livsstilen var jeg selvsagt nødt til å google "major game releases 2016" for å vite hvor pokker landet lå. Hva som møtte meg der var en kontrollert, stum entusiasme du kun finner i ansiktet på folk som nettopp har gått gjennom større, omfattende plastiske operasjoner.

Jeg beklager. Jeg forstår at det kanskje ikke er særlig morsomt og forulempende mot folk der ute som trenger og har gått gjennom dette, men å tyde hva som ser ut som en overfylt plastpose med øyne er ikke en av mine mange spesialiteter.

Men, jeg må vel ha en mening, og dette er tross alt Spillmagasinet, så for hva det er verdt, her er en liten artikkel du kommer til å lese to avsnitt av før du forter deg tilbake til det travle livet ditt i Minecraft.
 

Battlefield 1.



Det er et underlig fenomen at noe blir hyllet som annerledes bare fordi det ikke er mer av det samme man er vandt til å se pumpet ut så jevnt og med så lite lidenskap at man skulle trodd det var et monogamt ekteskap. Ja, jeg er partisk og bitter, men det er ikke akkurat lagt opp til at jeg skal kunne la være. EA er tross alt kjent for å behandle sine ansatte som forbrukergruppen sin; Med en god dose forakt, og det er enda mer artig at representanter må ut i media for å stille seg spørsmålet om hvorvidt de faktisk er det verste selskapet ved å liste opp sine mangler kun for å svare på sitt eget spørsmål i samme pust.

Selv om jeg er enig i at Battlefield 1 ser rått ut, er det ikke et fremmed for meg at dette i det store og hele bare er enda mer rutine for AAA-industrien. Multiplayerspill til full pris med mikrotransaksjoner og sesongpass slik at du ikke skal gå glipp av alle de nyansene av oransje våpnene dine kan farges i fordi du er lett å underholde og postkassa di er full av brev fra sykehuset. Svulsten din er ondartet.

Nå forstår jeg også at realisme er en del av salgspunktet. Været skal visstnok spille en rolle i hvordan gameplayet arter seg, men det er vel omtrent her jeg finner det passende å sitere Ben "Yahtzee" Croshaw som sier;

"The ultra realistic games of recent years have been one long gritty depressing grey-a-thon after another and it?s up to games like Saints Row 2 to remind us that realism is an acceptable sacrifice if it means I get to throw old ladies into jet turbines."

 

Fifa 17.



Av grunner jeg ikke forstår er det neste Fifa-spillet alltid flere ligaer bedre enn det forrige, hvis anmeldelsene skal være noe å gå etter. Jeg har, imidlertid, levd i den tro om at de som liker disse spillene er den typen mennesker kan bli lett distrahert av skinnende papir, og hvorfor ikke? Anmelderene må jo få noe i betaling for et terningkast 6.

Det er riktignok urettferdig av meg å ta opp et spill jeg ikke er interessert i kun for å prate piss om det, men tro det eller ei -  jeg hadde det faktisk ganske gøy med FIFA 2002 og PES:1942 2009 på et tidspunkt. Det var en artig nisjeverdi i å mikroadministrere laget mitt til hver minste detalj, men det kunne liksom alltid bli bedre, tenkte jeg, og interessen forsvant bare.

Jeg kommer derimot aldri til å glede meg noe nevneverdig over disse spillene med mindre jeg får manageransvaret over Wayne Rooney's påfallende mentale sammenbrudd, og bilulykken av en PR-kampanje som prøver å male fyren i et bedre lys etter å ha vært utro mot kona si med en prostituert. Hva? Det har allerede skjedd, sier du? FÅ DET INN I SPILLET DA, EA!

 

Final Fantasy XV.



Hvis det finnes et fnugg av entusiasme i kroppen min for årets spillutgivelser er det for Final Fantasy XV. Square Enix har i mitt hode hatt hverken spilleren eller artistisk visjon i fokus i det de har tvangsbæsjet den evig traurige Lightning-trilogien ut av kroppen sin, og aldri før har dette vært mer understreket enn reklamekampanjen de gjorde for det franske motehuset Louis Vuitton. En skulle virkelig trodd at et selskap med hva jeg antar er en perverst stor årlig omsetning hadde råd til å ansette modeller - ekte mennesker, fremfor folk som ikke engang eksisterer! Du har virkelig ikke sett hva definisjonen på latterlig er før du ser Lightning vri seg omkring i actionpositur mens hun snurrer på en håndveske til flere tusen dollar som om det var et sverd.

Så, nå som vi allerede er på bunnen må det jo bare være en vei igjen, noe jeg antar utviklerne er klar over også. Det virker for meg som om det er enorm tro på at dette skal bli en suksess, ellers hadde de aldri lagd en anime og en film om dette for å underbygge karakterene, som for meg enten viser stor tro på at dette skal bli den store nye retningen den kreftrammede serien skal styres i, eller panikkindusert nødløsning over hvor endimensjonelle disse er i hovedspillet. Tiden vil vise.

The Last Guardian.


Hvis det er noe Duke Nukem Forever og No Man's Sky har lært meg den siste tiden er det at livet er trist og urettferdig, og at noe som trenger mange år med utvikling og markedsføring SAMTIDIG som regel aldri lever opp til forventningene. Allikevel, nå som The Last Guardian faktisk skal gis ut på ekte denne gangen, finnes det et lite ekko av spenning i kroppen min.

Det er noe vakkert med spill som ikke forholder seg til ekte språk, eller språk i det hele tatt -  Bare se på Journey. Men hvis du tror at vesenet du hopper rundt på i løpet av spillet ikke kommer til å dø på et eller annet tidspunkt kan jeg ikke annet enn å si; "Gratulerer med 11-årsdagen. Nummeret til Mental Helse's hjelpetelefon er 116123. Det vet jeg, fordi jeg googler 'selvmord' syv ganger om dagen."

Kanskje dette blir spennende allikevel. Kanskje jeg bare må komme meg over det utro makkverket No Man's Sky og se fremover; mot de andre store utgivelsene som kommer i år. Livet er tross alt en uforutsigbar, vakker reise og man må se fremover, mot Watchdogs 2, Mafia 3 og... Deus Ex 4. Flott, her lærer jeg meg faen å telle også. Kanskje jeg bare ikke bryr meg om spill lengre.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kristian Greiner Ådnesen

Kristian Greiner Ådnesen

24, Tromsø

Jeg skriver satireanmeldelser av spill og faen ta deg for å spørre hvorfor. Samarbeider med SPMG.no. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits