Diktanmeldelse: Uncharted 4 - A Thief's End



 

Ingen kan si at jeg er fremmed for å ta på meg nye utfordringer. Det er slik jeg vet at jeg aldri skal pule en brennende maurtue igjen, men i stedet for å plage dere med brysomme detaljer vedrørende klasseturen min i syvende klasse kan vi heller fokusere på sakens kjerne, nemlig den fjortende anmeldelsen av Uncharted du leser denne uka, upreget av det gråtkvalte tårefilteret til de som er fans av serien.

Åpne opp chakraportene dine og la Aleksander Kielland og Wu-Tang Clan flyte gjennom årene dine.


"Bland nu fanden ikke mig inn i dette."
 

AAA-gaming er meg et forunderlig skue. Mer opptatt av krig i fremtiden, enn å leve i nuet.

Tallerkenen skal være plettfri, med mindre kjøtt og poteter. For dette må man ofre et spills oppløftende kvaliteter.

"Neida!" roper CD Projekt Red. "Du må bare jobbe hardt!" Det vet de best, som jobbet fingrene til de var svart.

Med det setter jeg meg med spillverdens peneste barn, finere enn de fleste, men like smakfullt som tre uker gamle havreflarn.


"Min tåbelige hatt er en bedre dikter enn denne dreng."

Overskriftene lyder som gammel propaganda. At dette er så bra må jo være svada.

"10/10! Du må kjøpe det nå!" Det høres merkelig ut - det tror jeg ikke noe på.

"Spillet er feilfritt," sier bladene, når feilene er mange. Typisk holdning av folk rævkjørt inn i skeiv gange.

Det rir sine bølger av vemodig nostalgi. Hadde jeg vært fanboy, hadde det kanskje fått en 8 eller 9.

 

Men nok om meg og hvorfor jeg er bedre, la meg si hva jeg syns og kanskje jeg kan kverulere.

 

Nathan Drake mimrer, alene på sitt loft. Blant skatter han har funnet, en fattigere Lara Croft.

Kone og jobb var riktignok ikke spennende, en eventyrers hjerte er ved jordens ende.

Bandicoot, nudler, bergningsarbeid og øl, kunne jeg aldri i verden sett for meg skulle bli døll.

Hans bror er tilbake, deres bånd gjennom flashback er løst etablert. Sam vil på skattejakt - det er en dopkonge han har provosert.


"Denne dreng kan rime..."
 

Spillet bygger seg på karakterer fra gamle tider, og her kan det sies at spillet virkelig lider.

Jeg føler meg littegrann på utsiden, men det er min feil, spillet er ikke kjent for meg men andre viden.

Deres personlighet og mangler kan vi prate om siden. Men la det være sagt; dialogen er skrevet av Joss fuckings Whedon.

Alle er de lure og løse i snippen. Jeg savner noe krasst, en bergensers; "lukt meg i fitten."

 

Karakterene er mange, noen med en øks å kvesse. Dessverre klarer de ikke holde på min sviktende interesse.

Sam kjenner jeg ikke, så han må etableres. Gjennom gørrkjedelige flashbacks som egentlig er forgjeves.

Rafe er en pyse med all verdens penger. Alt han egentlig vil er å skryte til sine venner.

Sully er fremdeles for gammel til denne dritten. Han hopper allikevel med hodet først rett ned i skitten.

Konsistens er jo flott, men det er lett å glemme. Plottet må frem, og han kan jo ikke bli hjemme.


"Han er nu en tøsedreng spør de mig."
 

Spillet er flott med gåter i ruiner. Men kjedelig og formularisk med covershooting rutiner.

Nathan kan ikke skilles fra brysthøye murvegger, og knuser mine drømmer om døde sørafrikanske megger.

Avbrutt av dette er lusking og sniking. Jeg kveler mine fiender med sparking og skriking.

"Søk dekning i gresset, for å unngå strid!" Vent nå litt. Dette har jeg jo gjort i Assassin's Creed!

 

Beistet i meg knurrer, og vil utføre stump vold. Spillet slutter aldri å skrike "use L to move from handhold to handhold."

Klatring er flytende, og baner vei for noe utrolig. At en gruvesetting kan se pent ut, er jaggu meg snodig.

Uncharted er slående vakkert, designet er levende. Faktisk så vil jeg oppleve mer av det.

Men spillet hutsjer meg bort som en utålmodig voksen. Mer opptatt av tippekamp og innholdet i Ringnes-boksen.


"Jeg skal gjøre en ordentlig tøsedreng av ham efter denne aperitif."
 

Uncharted skinner på eksplosive sekvenser, men til og med dette tester mine grenser.

Nathan klarer seg alltid i siste liten, hvor både jeg og ham blir merkbart sliten.

Jeg vet ikke om dette skal dømmes som film eller spill. Førstnevnte har definitivt alt som skal til.

Problemet er at livet hans aldri er i fare, og hvorfor jeg skal bry meg er det ingen som kan meg svare.

 

Fra lianer og raviner, kommer han svevende. Jeg kan tenke meg han overlever å bli brent levende.

Nathan er usårbar, kuler skader ham ei. Når hodet hans treffer klippekanten begynner jeg å bli lei.

Han har nemlig ikke dødd, slik enhver mann burde. Hjernen hans skulle vært omdannet til glidemiddel eller purre.

Hvorfor tar jeg dette opp? Er dette så viktig? Ingen har vært så udødelig, siden Sam Witwicky.


Avbildet: En fitte.

Det virker som om spillet klør etter å bli ferdig, og med sitt store ettermæle føles det uverdig.

Jeg vil utforske alt, jungelen, savannen, men spillet har hastverk og sier; "Kom her da, for faen!"

Dialogen er klein, men skuespillet er topp. Ulikt dette diktet, blir spillet neppe en flopp.

Til tross for sine mangler og keitete rutine, er det mye her som får meg til å smile.

 

Stealthpartiene er gøy med markering av min fiende. Når jeg feiler er sinnet som pisset - sviende.

Jeg er kanskje vanskelig, men hvertfall ikke urimelig. Jeg kjenner ikke serien, og tar den ikke så høytidelig.

 

Uncharted fikk meg ofte til å flire, og som sitt nummer i serien får den et terningkast...



#spillmagasinetreview

 

En siste liten beskjed til mine to faste lesere og min mor som er snill nok til å leie ut kjellerleiligheten til meg:

Dette blir en av de siste skriveprosjektene jeg tar på meg før jeg begynner med audiolog-anmeldelser. Det blir i korte trekk mine vanlige positive tirader i en mer fordøyelig form. Disse kommer til å legges ut på Soundcloud og deretter lenkes gjennom en av mine innlegg fra forsiden av SPMG.no, slik at du skal slippe å gjøre så mye av arbeidet selv. Mikrofonen er i posten i skrivende stund.

Til sist vil jeg bare betrygge mine tre lesere om at dere ikke skal engste dere for meg. Jeg er under inntrykket av at det er en ordentlig Witcher-style heksejakt etter vantro hunder som ikke bøyer seg ned og slikker bakken hvor spillet har trådd. I den sammenheng skal dere vite at de aldri finner denne rebellen. Hvis jeg derimot blir funnet, naken, hengende etter døra i et billig partyslips med en pære i munnen kan dere være sikker på at de aldri fikk tak i meg.

Fred, kjærlighet og Fagforeningsgodkjente røykepauser til dere alle.

2 kommentarer

spillgurun

20.05.2016 kl.15:50

Hehehe. Kjempekult :) Du klarte den oppgaven fint, morsomt skrevet :)

Captain Clueless

28.07.2016 kl.13:29

Jeg leser ord fra din sjel,

de gjør at jeg ler meg ihjel

Uncharted har jeg ikke spilt,

ville det egentlig ovenfor mitt sinn vært snilt?

Jeg eier nemlig ingen PS4,

slik er det når man er oppfostret av gniere

Hva vil din anbefaling inkludere?

Burde jeg la være, vil jeg krepere?

Jeg føler det er som Assassin's Creed

Det liker jeg ikke, den slags er drid...

Nå tror jeg at jeg går tilbake til min Xbox One

Men å tro at jeg kan spille med mine venner, det antyder at jeg er en naiv mann

Den konsollen er det nemlig bare jeg som har,

alle andre har nemlig arvet litt intelligens fra sin far....

Jeg venter spent på din tilbakemelding,

får jeg et svar eller blir det som å sende fanbrev til Kristian Kjelling?

Skriv en ny kommentar

Kristian Greiner Ådnesen

Kristian Greiner Ådnesen

24, Tromsø

Jeg skriver satireanmeldelser av spill og faen ta deg for å spørre hvorfor. Samarbeider med SPMG.no. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits