Diktanmeldelse: Uncharted 4 - A Thief's End



 

Ingen kan si at jeg er fremmed for ta p meg nye utfordringer. Det er slik jeg vet at jeg aldri skal pule en brennende maurtue igjen, men i stedet for plage dere med brysomme detaljer vedrrende klasseturen min i syvende klasse kan vi heller fokusere p sakens kjerne, nemlig den fjortende anmeldelsen av Uncharted du leser denne uka, upreget av det grtkvalte trefilteret til de som er fans av serien.

pne opp chakraportene dine og la Aleksander Kielland og Wu-Tang Clan flyte gjennom rene dine.


"Bland nu fanden ikke mig inn i dette."
 

AAA-gaming er meg et forunderlig skue. Mer opptatt av krig i fremtiden, enn leve i nuet.

Tallerkenen skal vre plettfri, med mindre kjtt og poteter. For dette m man ofre et spills opplftende kvaliteter.

"Neida!" roper CD Projekt Red. "Du m bare jobbe hardt!" Det vet de best, som jobbet fingrene til de var svart.

Med det setter jeg meg med spillverdens peneste barn, finere enn de fleste, men like smakfullt som tre uker gamle havreflarn.


"Min tbelige hatt er en bedre dikter enn denne dreng."

Overskriftene lyder som gammel propaganda. At dette er s bra m jo vre svada.

"10/10! Du m kjpe det n!" Det hres merkelig ut - det tror jeg ikke noe p.

"Spillet er feilfritt," sier bladene, nr feilene er mange. Typisk holdning av folk rvkjrt inn i skeiv gange.

Det rir sine blger av vemodig nostalgi. Hadde jeg vrt fanboy, hadde det kanskje ftt en 8 eller 9.

 

Men nok om meg og hvorfor jeg er bedre, la meg si hva jeg syns og kanskje jeg kan kverulere.

 

Nathan Drake mimrer, alene p sitt loft. Blant skatter han har funnet, en fattigere Lara Croft.

Kone og jobb var riktignok ikke spennende, en eventyrers hjerte er ved jordens ende.

Bandicoot, nudler, bergningsarbeid og l, kunne jeg aldri i verden sett for meg skulle bli dll.

Hans bror er tilbake, deres bnd gjennom flashback er lst etablert. Sam vil p skattejakt - det er en dopkonge han har provosert.


"Denne dreng kan rime..."
 

Spillet bygger seg p karakterer fra gamle tider, og her kan det sies at spillet virkelig lider.

Jeg fler meg littegrann p utsiden, men det er min feil, spillet er ikke kjent for meg men andre viden.

Deres personlighet og mangler kan vi prate om siden. Men la det vre sagt; dialogen er skrevet av Joss fuckings Whedon.

Alle er de lure og lse i snippen. Jeg savner noe krasst, en bergensers; "lukt meg i fitten."

 

Karakterene er mange, noen med en ks kvesse. Dessverre klarer de ikke holde p min sviktende interesse.

Sam kjenner jeg ikke, s han m etableres. Gjennom grrkjedelige flashbacks som egentlig er forgjeves.

Rafe er en pyse med all verdens penger. Alt han egentlig vil er skryte til sine venner.

Sully er fremdeles for gammel til denne dritten. Han hopper allikevel med hodet frst rett ned i skitten.

Konsistens er jo flott, men det er lett glemme. Plottet m frem, og han kan jo ikke bli hjemme.


"Han er nu en tsedreng spr de mig."
 

Spillet er flott med gter i ruiner. Men kjedelig og formularisk med covershooting rutiner.

Nathan kan ikke skilles fra brysthye murvegger, og knuser mine drmmer om dde srafrikanske megger.

Avbrutt av dette er lusking og sniking. Jeg kveler mine fiender med sparking og skriking.

"Sk dekning i gresset, for unng strid!" Vent n litt. Dette har jeg jo gjort i Assassin's Creed!

 

Beistet i meg knurrer, og vil utfre stump vold. Spillet slutter aldri skrike "use L to move from handhold to handhold."

Klatring er flytende, og baner vei for noe utrolig. At en gruvesetting kan se pent ut, er jaggu meg snodig.

Uncharted er slende vakkert, designet er levende. Faktisk s vil jeg oppleve mer av det.

Men spillet hutsjer meg bort som en utlmodig voksen. Mer opptatt av tippekamp og innholdet i Ringnes-boksen.


"Jeg skal gjre en ordentlig tsedreng av ham efter denne aperitif."
 

Uncharted skinner p eksplosive sekvenser, men til og med dette tester mine grenser.

Nathan klarer seg alltid i siste liten, hvor bde jeg og ham blir merkbart sliten.

Jeg vet ikke om dette skal dmmes som film eller spill. Frstnevnte har definitivt alt som skal til.

Problemet er at livet hans aldri er i fare, og hvorfor jeg skal bry meg er det ingen som kan meg svare.

 

Fra lianer og raviner, kommer han svevende. Jeg kan tenke meg han overlever bli brent levende.

Nathan er usrbar, kuler skader ham ei. Nr hodet hans treffer klippekanten begynner jeg bli lei.

Han har nemlig ikke ddd, slik enhver mann burde. Hjernen hans skulle vrt omdannet til glidemiddel eller purre.

Hvorfor tar jeg dette opp? Er dette s viktig? Ingen har vrt s uddelig, siden Sam Witwicky.


Avbildet: En fitte.

Det virker som om spillet klr etter bli ferdig, og med sitt store ettermle fles det uverdig.

Jeg vil utforske alt, jungelen, savannen, men spillet har hastverk og sier; "Kom her da, for faen!"

Dialogen er klein, men skuespillet er topp. Ulikt dette diktet, blir spillet neppe en flopp.

Til tross for sine mangler og keitete rutine, er det mye her som fr meg til smile.

 

Stealthpartiene er gy med markering av min fiende. Nr jeg feiler er sinnet som pisset - sviende.

Jeg er kanskje vanskelig, men hvertfall ikke urimelig. Jeg kjenner ikke serien, og tar den ikke s hytidelig.

 

Uncharted fikk meg ofte til flire, og som sitt nummer i serien fr den et terningkast...



#spillmagasinetreview

 

En siste liten beskjed til mine to faste lesere og min mor som er snill nok til leie ut kjellerleiligheten til meg:

Dette blir en av de siste skriveprosjektene jeg tar p meg fr jeg begynner med audiolog-anmeldelser. Det blir i korte trekk mine vanlige positive tirader i en mer fordyelig form. Disse kommer til legges ut p Soundcloud og deretter lenkes gjennom en av mine innlegg fra forsiden av SPMG.no, slik at du skal slippe gjre s mye av arbeidet selv. Mikrofonen er i posten i skrivende stund.

Til sist vil jeg bare betrygge mine tre lesere om at dere ikke skal engste dere for meg. Jeg er under inntrykket av at det er en ordentlig Witcher-style heksejakt etter vantro hunder som ikke byer seg ned og slikker bakken hvor spillet har trdd. I den sammenheng skal dere vite at de aldri finner denne rebellen. Hvis jeg derimot blir funnet, naken, hengende etter dra i et billig partyslips med en pre i munnen kan dere vre sikker p at de aldri fikk tak i meg.

Fred, kjrlighet og Fagforeningsgodkjente rykepauser til dere alle.

2 kommentarer

spillgurun

20.05.2016 kl.15:50

Hehehe. Kjempekult :) Du klarte den oppgaven fint, morsomt skrevet :)

Captain Clueless

28.07.2016 kl.13:29

Jeg leser ord fra din sjel,

de gjr at jeg ler meg ihjel

Uncharted har jeg ikke spilt,

ville det egentlig ovenfor mitt sinn vrt snilt?

Jeg eier nemlig ingen PS4,

slik er det nr man er oppfostret av gniere

Hva vil din anbefaling inkludere?

Burde jeg la vre, vil jeg krepere?

Jeg fler det er som Assassin's Creed

Det liker jeg ikke, den slags er drid...

N tror jeg at jeg gr tilbake til min Xbox One

Men tro at jeg kan spille med mine venner, det antyder at jeg er en naiv mann

Den konsollen er det nemlig bare jeg som har,

alle andre har nemlig arvet litt intelligens fra sin far....

Jeg venter spent p din tilbakemelding,

fr jeg et svar eller blir det som sende fanbrev til Kristian Kjelling?

Skriv en ny kommentar

Kristian Greiner dnesen

Kristian Greiner dnesen

24, Troms

Jeg skriver satireanmeldelser av spill og faen ta deg for sprre hvorfor. Samarbeider med SPMG.no. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits