Anmeldelse: Final Fantasy XIII



 

Husker dere da jeg sa at Final Fantasy X-2 var Square Enix' falne snn fra oven? Vel, i s tilfelle m Final Fantasy XIII vre svanesangen som ender med at jeg som skuffet forelder er vitne til min snn ryke spass mye krystallisert metamfetamin at tennene detter ut for f plass til mer  First Price-fiskegrateng. Dette gir kanskje ikke mening, og la det sette standarden for hvordan jeg opplevde dette spillet.

Alle kortene p bordet; jeg ble ikke ferdig med Final Fantasy XIII, og det er utelukkende fordi jeg kun klarte et par timer med dette fr jeg flte det ble ndvendig ringe Dignitas og avslutte livets evige dans p direktesendt tv. La det derimot vre sagt at hvis jeg ikke kan vre en rockestjerne og kaste tv'en ut av vinduet nr det som er p skjermen irriterer meg, er det skrive en sur anmeldelse den tredje beste tingen.

Spillet starter med at du og din svarte kompanjong hopper av et tog, hvorp du viser frem litt akrobatikk og sverdkunst mens du gjr deg klar til invadere Shinra Inco-- jeg mener Pulse.. eller Purge..? Jeg har ingen anelse, men har en flelse om at vi allerede har vrt her for seks spill siden. Etter dette begynner det mest magevrengende tilfellet av in medias res jeg noensinne har blitt utsatt for, spass mye at det fles som dette digitale overgrepet rettferdiggjr en telefon til Amnesty.


Deja vu er bare en glitch i The Matrix uansett.

Spillet namedropper som om det aldri var noen morgendag, som om utviklerne tok et mageplask i The Goblet of Fire. Karakterene er blitt introdusert, men de er overhodet ikke blitt etablert og hver gang jeg prver stille sprsmlet om hva alt dette dreier seg om er det som om jeg har snubla innom og avbrutt et hyprofilert teaterstykke i den norske operaen.

Lightning og Snow er til min viten de to som skal fungere som hovedpersonene, men de er enten fullstendig utlelige eller kjedelige. Dette kan vre bunnet i at jeg ikke skjnner dem, men her er greia; jeg vil ikke, og det er kanskje fordi mennesket har alltid fryktet det det ikke forstr.

Karakteren Vanille er kanskje den som irriterer meg mest. Mye av det hun gjr har som regel ingen sammenkobling med hva som faktisk finner sted, og nr den lille drittbylten Hope gr i en drlig regissert tirade om flelsene sine er hun i et eller annet hjrne og kaster "djevelhornene" opp, som om det var en Metallica-konsert i nrheten.


"Hva faen holder du p med?"

"Darkness! Imprisoning me! All that I see! Absolute horror!"

Spillet er rett og slett s utrolig gira p fortelle deg om alt det inneholder at det styrer helt unna svare p selv de grunnleggende sprsmlene; Hva skjer? Hvem er disse folka? Hvorfor skal jeg bry meg?

Kampsystemet har ftt en slags renovering, og med renovering mener jeg at det later til ville involvere spilleren s lite som overhodet mulig. Av grunner jeg aldri kommer til forst kontrollerer jeg kun laglederen, og hvis lederen dr da er det game over selv om de to andre fortsatt str med noe som minner om hvilepuls.


 

Enhver tanke om taktikk er kastet rett ut av vinduet og erstattet med "auto battle" hvor jeg ikke kdder nr jeg sier at minstekravet her er n hnd til trykke med. Man kan selvsagt snekre sammen hvilke angrep og evner man nsker bruke, men dette er aldri like effektivt som drite i det og heller velge auto battle fordi det er raskere og man velger som regel det samme uansett. Square Enix' er ikke direkte fremmed for prve nye mekanikker i kampsystemene sine i hvert spill, men her virker det som om de har diktet opp et problem for kunne dikte opp en lsning - som ryke og spise samtidig.


 

Jeg har tidligere nevnt at det er en enorm grft mellom handling og gameplayet, og aldri fr har dette vrt s penbart. Et yeblikk som virkelig stikker ut hos meg er nr noe som minner om en slags kommandosoldat flyr mot meg i hundre og helvete og er bokstavelig talt centimeter fra ansiktet mitt, hvorp en glorete overgang heller skriker; "Neida, han er her borte n fordi dette er et turbasert kampsystem."

Jeg skjnner heller ingen ting av soundtracket; enten er det ikke der eller s er det malplassert s til de grader at det stikker ut som et rent toalett i et horehus. Musikken i slsskampene er en av de f stilige ltene jeg hrer men fr aldri tid til sette igang skikkelig fordi slsskampene som oftest er over p ti sekunder. Andre ganger, i "flelsesladde" yeblikk hvor dialogen skal vre ankepunktet spilles det musikk med vokal p og det trekker virkelig fokuset vekk fra hva som er ment foreg p skjermen.


Ikke at jeg kommer til miste noe nattesvn over det.

Dette er kanskje bare meg, men den japanske skuespillertradisjonen skinner gjennom som det ndelse glimtet av en taktisk atombombing. Alle manerene og mten hver replikk blir levert p er s utrolig keitete og det fr Final Fantasy X til se ut som Shakespeare i forhold.

Grafisk ser dette helt lreit ut, men det er bare et enormt usammenhengende fargespetakkel uten noen substans eller hensikt, som sl p strobelys til en epileptiker. Spillet viser frem disse enorme settingene jeg knapt fr muligheten til utforske skikkelig og dagen jeg kommer til makta skal denne typen praksis bli straffet med eksil til Sibir, hvor de kan dele hytte sammen med utviklerne av Tomb Raider og Uncharted.


Avbildet: Ekte gameplay footage.

Final Fantasy XIII definerer virkelig begrepet "linert," som om det ble designet med et linjal. Du er alltid i en eller annen form for korridor og det gjr spillet s ubegripelig kjedelig at det eneste som kunne vrt en vekker er elektrosjokkterapi. Spillet kaster savepunkt etter deg hver femte meter du gr, noe som svarer p sprsmlet om hvorvidt jeg har vrt innom Jysk idag, for jeg kan ikke huske ha kjpt disse putene som er sydd under armene mine.


Det er godt at spillet passer p. Det var rett fr jeg flte at noe sto p spill.
 

Noen har sagt at spillet blir bedre etter noen timer, men det er ikke et poeng i spillets favr. Den eneste gangen jeg fr en eller annen forfatning av hva det er som skjer er nr jeg slr det p igjen for f en oppsummering over loadingskjermen som for vrig IKKE er god historiefortelling. Du drar ikke p kino for se Ringenes Herre og fr utdelt en bok fr du gr inn i salen.

Som jeg tidligere nevnte spilte jeg ikke Final Fantasy XIII i mer enn et par timer og kanskje dette ikke gir meg et godt grunnlag for en upartisk anmeldelse, men tro meg nr jeg sier at jeg faktisk prvde like det. Faktum er at Final Fantasy XIII er som en gjeng LARP'ere i en park hvor min nysgjerrighet over hva slags rabalder dette er blir kun mtt med tannregulerte ansikt som i vrede skriker "FIREBALL, FIREBALL" mot meg mens sikkelet drypper fra de vidpne Cenobitiske, kvisete ansiktene deres.


Pfft. Nerder.

Jeg er rett og slett ikke velkommen eller nsket og med det kan jeg, slik folkene i VG's kommentarfelt, generalisere og erklre dette innslaget i JRPG-sjangeren for et glorete makkverk knapt verdt det slitte hoppetauet jeg fr hamret over rva mi for vkne om morgenen. Jeg lurer p hva oppi alt dette det er jeg skal legge merke til? Hva er fokuset? Dette er Dream Theater-problemet; Skal jeg plukke br - velge de f tingene som jeg kan like eller skal jeg bare sitte tilbake og nyte spetakkelet?

Aldri fr har jeg opplevd et spill som irriterer meg s mye i lpet av bare minutter. Kanskje det er noe her for skikkelig ihuga Final Fantasy-fans med et stygt tilfelle Stockholm syndrom, men for meg var dette like skuffende som vite at det ikke blir noe action p meg i fengselsdusjen. Nyt denne videoen av meg som blir irritert hvert femte sekund i en to minutters cutscene.

video:finalfun

 



#spillmagasinetreview

6 kommentarer

Leifnarr Riften

19.04.2016 kl.07:32

Strlende anmeldelse, vi trenger slike. Du kan selvsagt ha begtt samme synd som meg sist sndag rante ut en mening fr man har ftt spilt spillet skikkelig, i flge de som har spilt det en stund. Men det spiller egentlig ingen rolle. Om spillutviklerne leverer en slik innledende spillopplevelse som du beskriver her s fortjener de kritikk, selv om det er trist se at et spillkonsept som snart fyller 30 r er blitt slik du beskriver.

Mitt inntrykk er at en del av spillene som utvikles i sten fr middels til drlig behandling i tilretteleggingsarbeidet for Vesten. Fra fr er historiefortellingstradisjonen annerledes, og nr det ikke blir gjort en skikkelig jobb "konverteringen til vesten" s kan det forklare at musikk, dialog og historie nrmest fremstr som usammenhengende fragmenter som ikke gir mening. Litt som en elendig oversatt bok, eller hpls voice over p en ellers god film. Selv mestere som Ghibli studios har blitt utsatt for slikt p norske kinoleretter. Det som i utgangspunktet var flott, sjarmerende og genialt blir platt, uforstelig og deleggende for verket. Kanskje det er det som er skjedd her ogs.

Men det kan ikke forklare spillmekanikken du beskriver. Det tror jeg har en annen begrunnelse. Jeg tror veldig mange spillere vil ha det lett, og at spillutviklerne tar hensyn til det. Spesielt i starten av spill. Tidligere var tutorials et eget omrde i spillene, der du kunne trene deg opp og lre deg basics. N kan det virke som det har etablerert seg en tradisjon der store deler av starten p selve spillet (kanskje timesvis spilltid) er tutorialen og at vi spillere blir utstyrt med teskje og dunputedrakt mens vi tvinges gjennom en overbeskyttet og langdryg start. Nr du ikke har mulighet til velge vanskelighetsgrad som pvirker dette direkte blir det en drlig spillopplevelse. Det du viser i videoen din er dessverre ikke enestende.

Kristian dnesen

19.04.2016 kl.14:58

Leifnarr Riften: Et lysende eksempel p konverteringsflauser er jo Final Fantasy X, som var skrevet s merkelig skuespillerne ble tvunget over i merkelig setningsstruktur. Det er hva jeg har lest da, men det gir mening siden amerikanske reklamer for f.eks Samsung ofte blir seende helt latterlig ut slik at det skal vre lettere dubbe p koreansk.

Det er ikke s mye at det er lett som er brorparten av problemet for det kan godt hende at det blir vanskeligere nedover linja, men heller at jeg ikke fr delta og fatte mine egne beslutninger fordi spillet er en overbeskyttende reptilhnemor som ikke vil at jeg skal rote til kjolen.

Nei, den videoen var vel bare et snt lite siste liten opplegg fr jeg slo av.

Garden Gamer

19.04.2016 kl.08:16

Slssesystemet i dette spillet er helt glimrende, men det handler ikke om velge riktig attack. (Nr ble det forresten gy flytte en markr rundt i en liste og trykke p riktig oppfring?)

I Lightning-trilogien er fokuset vendt mot og sette opp Paradigms og bytte mellom dem nr det trengs. Og det trengs ofte! Jeg kan love deg at det blir utrolig actionfylt, utfordrende og morsomt (kanskje ikke i main-story-en, men som vanlig er det noen krevende sideoppdrag).

Det er selvflgelig uansett en subjektiv greie, men jeg har ikke mtt noen som har kommet ordentlig inn i det og fortsatt synes det er drlig.

Setter som vanlig pris p de muntre feel-good-sammenligningene dine!

Og henvisningen til LARP-ere som skriker Fireball, Fireball - Worth!

Kristian dnesen

19.04.2016 kl.14:53

Garden Gamer: Jeg vet ikke hva det betyr nr du sier at det ikke handler om velge riktig angrep, for jeg vil tro at det er essensielt hvis man skal vinne en slsskamp. Men, jeg tror jeg skjnner hva du mener. Problemet med paradigm-systemet er at jeg kan skifte s mange av disse til kuene kommer hjem, men til syvende og sist str jeg fortsatt her og trykker auto-battle. Mitt grep om hele kampsituasjonen er ganske lst da, og det er som et glorete Quick Time Event. Jeg kan ikke si at det fles som om fremskritt er drevet av meg, men heller av spillet selv. I den forstand foretrekker jeg heller et litt mer kronglete menysystem, for da vet jeg at det er jeg som bestemmer.

For sette et bilde p det, det er som en gladiatorkamp og jeg er keiseren som bestemmer om kjemperne skal sette inn ndesttet eller ikke. De er bare hflige nok til sprre meg hva jeg syns om saken.

Det er fortsatt megateit at jeg ikke fr bestemme over andre enn laglederen. Holy shit det er teit. Ikke mer diskutere der i grden.

Leifnarr

19.04.2016 kl.09:03

Likevel, det er flere som skriver det samme in dette spillet. PC-gamer sier ting som "The first 20 hours of Final Fantasy XIII are like a long tutorial, just walking in a straight line between battles and cutscenes" De skriver som deg, GG, at paradigmeinnstilingene gjr spillet ok, men mener at denne leveransen er for vanskelig forsvare. Det er rett og slett for drlig totaltopplevelse , skriver de og det tar alt for mye tid komme til punktet i spillet som gir en god spillopplevelse. Jeg har aldri spilt Final Fantasy, men mye annet. Jeg tror kanskje at vi m innse at ikke alt som ser shiny og flott ut er det, selv om det kommer fra renomerte spillhus som har brukt solide budsjetter.

Anders

19.04.2016 kl.13:47

Ho ho ho, dette spillet har jaggu ftt kjrt seg opp gjennom rene.

Fra mitt ststed, s ser jeg helt klart kritikken mange kommer med. Spillet er voldsomt linert, det har en historie som gjr deg rar i huet og noen karakterer som er noen av de verre som har blitt dyrket fram i denne serien (Vanille pls). I tillegg er det kanskje i overkant mye cutscenes, men en som holder spill som MGS4 hyt, kan nok ikke uttale seg for mye p akkurat det omrdet.

P den annen side, er det ting ved dette spillet som gjorde det til en grei opplevelse tilbake i sin tid. Noen av lydsporene er gode og et Final Fantasy spill uten et godt lydspor, ville vrt virkelig ute kjre.

Kampsystemet har jeg litt blandede flelser for. Jeg er glad det er mer actionbasert enn i tidligere spill, men samtidig holder det nesten mose samme knappen (X) hele tiden. Men som Garden Gamer nevner, s vil Paradigm-systemet veie opp noe her og etterhvert s gjr det kampene mer interessant s fort du tilegner karakterene ulike roller.

P egne bein, str ikke FFXIII veldig sttt, men fyer du til oppflgerne, s mener jeg fremdeles spillene er greie nok. Srlig Lightning Returns var en positiv overraskelse. Men de er fremdeles et stykke unna de beste i serien, det er klart.

Skriv en ny kommentar

Kristian dnesen

Kristian dnesen

23, Troms

Jeg skriver satireanmeldelser av spill og faen ta deg for sprre hvorfor. Samarbeider med SPMG.no. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits