Anmeldelse: Final Fantasy XIII



 

Husker dere da jeg sa at Final Fantasy X-2 var Square Enix' falne sønn fra oven? Vel, i så tilfelle må Final Fantasy XIII være svanesangen som ender med at jeg som skuffet forelder er vitne til min sønn røyke såpass mye krystallisert metamfetamin at tennene detter ut for å få plass til mer  First Price-fiskegrateng. Dette gir kanskje ikke mening, og la det sette standarden for hvordan jeg opplevde dette spillet.

Alle kortene på bordet; jeg ble ikke ferdig med Final Fantasy XIII, og det er utelukkende fordi jeg kun klarte et par timer med dette før jeg følte det ble nødvendig å ringe Dignitas og avslutte livets evige dans på direktesendt tv. La det derimot være sagt at hvis jeg ikke kan være en rockestjerne og kaste tv'en ut av vinduet når det som er på skjermen irriterer meg, er det å skrive en sur anmeldelse den tredje beste tingen.

Spillet starter med at du og din svarte kompanjong hopper av et tog, hvorpå du viser frem litt akrobatikk og sverdkunst mens du gjør deg klar til å invadere Shinra Inco-- jeg mener Pulse.. eller Purge..? Jeg har ingen anelse, men har en følelse om at vi allerede har vært her for seks spill siden. Etter dette begynner det mest magevrengende tilfellet av in medias res jeg noensinne har blitt utsatt for, såpass mye at det føles som dette digitale overgrepet rettferdiggjør en telefon til Amnesty.


Deja vu er bare en glitch i The Matrix uansett.

Spillet namedropper som om det aldri var noen morgendag, som om utviklerne tok et mageplask i The Goblet of Fire. Karakterene er blitt introdusert, men de er overhodet ikke blitt etablert og hver gang jeg prøver å stille spørsmålet om hva alt dette dreier seg om er det som om jeg har snubla innom og avbrutt et høyprofilert teaterstykke i den norske operaen.

Lightning og Snow er til min viten de to som skal fungere som hovedpersonene, men de er enten fullstendig utålelige eller kjedelige. Dette kan være bunnet i at jeg ikke skjønner dem, men her er greia; jeg vil ikke, og det er kanskje fordi mennesket har alltid fryktet det det ikke forstår.

Karakteren Vanille er kanskje den som irriterer meg mest. Mye av det hun gjør har som regel ingen sammenkobling med hva som faktisk finner sted, og når den lille drittbylten Hope går i en dårlig regissert tirade om følelsene sine er hun i et eller annet hjørne og kaster "djevelhornene" opp, som om det var en Metallica-konsert i nærheten.


"Hva faen holder du på med?"

"Darkness! Imprisoning me! All that I see! Absolute horror!"

Spillet er rett og slett så utrolig gira på å fortelle deg om alt det inneholder at det styrer helt unna å svare på selv de grunnleggende spørsmålene; Hva skjer? Hvem er disse folka? Hvorfor skal jeg bry meg?

Kampsystemet har fått en slags renovering, og med renovering mener jeg at det later til å ville involvere spilleren så lite som overhodet mulig. Av grunner jeg aldri kommer til å forstå kontrollerer jeg kun laglederen, og hvis lederen dør da er det game over selv om de to andre fortsatt står med noe som minner om hvilepuls.


 

Enhver tanke om taktikk er kastet rett ut av vinduet og erstattet med "auto battle" hvor jeg ikke kødder når jeg sier at minstekravet her er én hånd til å trykke med. Man kan selvsagt snekre sammen hvilke angrep og evner man ønsker å bruke, men dette er aldri like effektivt som å drite i det og heller velge auto battle fordi det er raskere og man velger som regel det samme uansett. Square Enix' er ikke direkte fremmed for å prøve nye mekanikker i kampsystemene sine i hvert spill, men her virker det som om de har diktet opp et problem for å kunne dikte opp en løsning - som å røyke og spise samtidig.


 

Jeg har tidligere nevnt at det er en enorm grøft mellom handling og gameplayet, og aldri før har dette vært så åpenbart. Et øyeblikk som virkelig stikker ut hos meg er når noe som minner om en slags kommandosoldat flyr mot meg i hundre og helvete og er bokstavelig talt centimeter fra ansiktet mitt, hvorpå en glorete overgang heller skriker; "Neida, han er her borte nå fordi dette er et turbasert kampsystem."

Jeg skjønner heller ingen ting av soundtracket; enten er det ikke der eller så er det malplassert så til de grader at det stikker ut som et rent toalett i et horehus. Musikken i slåsskampene er en av de få stilige låtene jeg hører men får aldri tid til å sette igang skikkelig fordi slåsskampene som oftest er over på ti sekunder. Andre ganger, i "følelsesladde" øyeblikk hvor dialogen skal være ankepunktet spilles det musikk med vokal på og det trekker virkelig fokuset vekk fra hva som er ment å foregå på skjermen.


Ikke at jeg kommer til å miste noe nattesøvn over det.

Dette er kanskje bare meg, men den japanske skuespillertradisjonen skinner gjennom som det nådeløse glimtet av en taktisk atombombing. Alle manerene og måten hver replikk blir levert på er så utrolig keitete og det får Final Fantasy X til å se ut som Shakespeare i forhold.

Grafisk ser dette helt ålreit ut, men det er bare et enormt usammenhengende fargespetakkel uten noen substans eller hensikt, som å slå på strobelys til en epileptiker. Spillet viser frem disse enorme settingene jeg knapt får muligheten til å utforske skikkelig og dagen jeg kommer til makta skal denne typen praksis bli straffet med eksil til Sibir, hvor de kan dele hytte sammen med utviklerne av Tomb Raider og Uncharted.


Avbildet: Ekte gameplay footage.

Final Fantasy XIII definerer virkelig begrepet "lineært," som om det ble designet med et linjal. Du er alltid i en eller annen form for korridor og det gjør spillet så ubegripelig kjedelig at det eneste som kunne vært en vekker er elektrosjokkterapi. Spillet kaster savepunkt etter deg hver femte meter du går, noe som svarer på spørsmålet om hvorvidt jeg har vært innom Jysk idag, for jeg kan ikke huske å ha kjøpt disse putene som er sydd under armene mine.


Det er godt at spillet passer på. Det var rett før jeg følte at noe sto på spill.
 

Noen har sagt at spillet blir bedre etter noen timer, men det er ikke et poeng i spillets favør. Den eneste gangen jeg får en eller annen forfatning av hva det er som skjer er når jeg slår det på igjen for å få en oppsummering over loadingskjermen som for øvrig IKKE er god historiefortelling. Du drar ikke på kino for å se Ringenes Herre og får utdelt en bok før du går inn i salen.

Som jeg tidligere nevnte spilte jeg ikke Final Fantasy XIII i mer enn et par timer og kanskje dette ikke gir meg et godt grunnlag for en upartisk anmeldelse, men tro meg når jeg sier at jeg faktisk prøvde å like det. Faktum er at Final Fantasy XIII er som en gjeng LARP'ere i en park hvor min nysgjerrighet over hva slags rabalder dette er blir kun møtt med tannregulerte ansikt som i vrede skriker "FIREBALL, FIREBALL" mot meg mens sikkelet drypper fra de vidåpne Cenobitiske, kvisete ansiktene deres.


Pfft. Nerder.

Jeg er rett og slett ikke velkommen eller ønsket og med det kan jeg, slik folkene i VG's kommentarfelt, generalisere og erklære dette innslaget i JRPG-sjangeren for et glorete makkverk knapt verdt det slitte hoppetauet jeg får hamret over ræva mi for å våkne om morgenen. Jeg lurer på hva oppi alt dette det er jeg skal legge merke til? Hva er fokuset? Dette er Dream Theater-problemet; Skal jeg plukke bær - velge de få tingene som jeg kan like eller skal jeg bare sitte tilbake og nyte spetakkelet?

Aldri før har jeg opplevd et spill som irriterer meg så mye i løpet av bare minutter. Kanskje det er noe her for skikkelig ihuga Final Fantasy-fans med et stygt tilfelle Stockholm syndrom, men for meg var dette like skuffende som å vite at det ikke blir noe action på meg i fengselsdusjen. Nyt denne videoen av meg som blir irritert hvert femte sekund i en to minutters cutscene.

video:finalfun

 



#spillmagasinetreview

6 kommentarer

Leifnarr Riften

19.04.2016 kl.07:32

Strålende anmeldelse, vi trenger slike. Du kan selvsagt ha begått samme synd som meg sist søndag å rante ut en mening før man har fått spilt spillet skikkelig, i følge de som har spilt det en stund. Men det spiller egentlig ingen rolle. Om spillutviklerne leverer en slik innledende spillopplevelse som du beskriver her så fortjener de kritikk, selv om det er trist å se at et spillkonsept som snart fyller 30 år er blitt slik du beskriver.

Mitt inntrykk er at en del av spillene som utvikles i Østen får middels til dårlig behandling i tilretteleggingsarbeidet for Vesten. Fra før er historiefortellingstradisjonen annerledes, og når det ikke blir gjort en skikkelig jobb "konverteringen til vesten" så kan det forklare at musikk, dialog og historie nærmest fremstår som usammenhengende fragmenter som ikke gir mening. Litt som en elendig oversatt bok, eller håpløs voice over på en ellers god film. Selv mestere som Ghibli studios har blitt utsatt for slikt på norske kinoleretter. Det som i utgangspunktet var flott, sjarmerende og genialt blir platt, uforståelig og ødeleggende for verket. Kanskje det er det som er skjedd her også.

Men det kan ikke forklare spillmekanikken du beskriver. Det tror jeg har en annen begrunnelse. Jeg tror veldig mange spillere vil ha det lett, og at spillutviklerne tar hensyn til det. Spesielt i starten av spill. Tidligere var tutorials et eget område i spillene, der du kunne trene deg opp og lære deg basics. Nå kan det virke som det har etablerert seg en tradisjon der store deler av starten på selve spillet (kanskje timesvis spilltid) er tutorialen og at vi spillere blir utstyrt med teskje og dunputedrakt mens vi tvinges gjennom en overbeskyttet og langdryg start. Når du ikke har mulighet til å velge vanskelighetsgrad som påvirker dette direkte blir det en dårlig spillopplevelse. Det du viser i videoen din er dessverre ikke enestående.

Kristian Ådnesen

19.04.2016 kl.14:58

Leifnarr Riften: Et lysende eksempel på konverteringsflauser er jo Final Fantasy X, som var skrevet så merkelig skuespillerne ble tvunget over i merkelig setningsstruktur. Det er hva jeg har lest da, men det gir mening siden amerikanske reklamer for f.eks Samsung ofte blir seende helt latterlig ut slik at det skal være lettere å dubbe på koreansk.

Det er ikke så mye at det er lett som er brorparten av problemet for det kan godt hende at det blir vanskeligere nedover linja, men heller at jeg ikke får delta og fatte mine egne beslutninger fordi spillet er en overbeskyttende reptilhønemor som ikke vil at jeg skal rote til kjolen.

Nei, den videoen var vel bare et sånt lite siste liten opplegg før jeg slo av.

Garden Gamer

19.04.2016 kl.08:16

Slåssesystemet i dette spillet er helt glimrende, men det handler ikke om å velge riktig attack. (Når ble det forresten gøy å flytte en markør rundt i en liste og trykke på riktig oppføring?)

I Lightning-trilogien er fokuset vendt mot og sette opp Paradigms og bytte mellom dem når det trengs. Og det trengs ofte! Jeg kan love deg at det blir utrolig actionfylt, utfordrende og morsomt (kanskje ikke i main-story-en, men som vanlig er det noen krevende sideoppdrag).

Det er selvfølgelig uansett en subjektiv greie, men jeg har ikke møtt noen som har kommet ordentlig inn i det og fortsatt synes det er dårlig.

Setter som vanlig pris på de muntre feel-good-sammenligningene dine!

Og henvisningen til LARP-ere som skriker Fireball, Fireball - Worth!

Kristian Ådnesen

19.04.2016 kl.14:53

Garden Gamer: Jeg vet ikke hva det betyr når du sier at det ikke handler om å velge riktig angrep, for jeg vil tro at det er essensielt hvis man skal vinne en slåsskamp. Men, jeg tror jeg skjønner hva du mener. Problemet med paradigm-systemet er at jeg kan skifte så mange av disse til kuene kommer hjem, men til syvende og sist står jeg fortsatt her og trykker auto-battle. Mitt grep om hele kampsituasjonen er ganske løst da, og det er som et glorete Quick Time Event. Jeg kan ikke si at det føles som om fremskritt er drevet av meg, men heller av spillet selv. I den forstand foretrekker jeg heller et litt mer kronglete menysystem, for da vet jeg at det er jeg som bestemmer.

For å sette et bilde på det, det er som en gladiatorkamp og jeg er keiseren som bestemmer om kjemperne skal sette inn nådestøtet eller ikke. De er bare høflige nok til å spørre meg hva jeg syns om saken.

Det er fortsatt megateit at jeg ikke får bestemme over andre enn laglederen. Holy shit det er teit. Ikke mer å diskutere der i gården.

Leifnarr

19.04.2016 kl.09:03

Likevel, det er flere som skriver det samme in dette spillet. PC-gamer sier ting som "The first 20 hours of Final Fantasy XIII are like a long tutorial, just walking in a straight line between battles and cutscenes" De skriver som deg, GG, at paradigmeinnstilingene gjør spillet ok, men mener at denne leveransen er for vanskelig å forsvare. Det er rett og slett for dårlig totaltopplevelse , skriver de og det tar alt for mye tid å komme til punktet i spillet som gir en god spillopplevelse. Jeg har aldri spilt Final Fantasy, men mye annet. Jeg tror kanskje at vi må innse at ikke alt som ser shiny og flott ut er det, selv om det kommer fra renomerte spillhus som har brukt solide budsjetter.

Anders

19.04.2016 kl.13:47

Ho ho ho, dette spillet har jaggu fått kjørt seg opp gjennom årene.

Fra mitt ståsted, så ser jeg helt klart kritikken mange kommer med. Spillet er voldsomt lineært, det har en historie som gjør deg rar i huet og noen karakterer som er noen av de verre som har blitt dyrket fram i denne serien (Vanille pls). I tillegg er det kanskje i overkant mye cutscenes, men en som holder spill som MGS4 høyt, kan nok ikke uttale seg for mye på akkurat det området.

På den annen side, er det ting ved dette spillet som gjorde det til en grei opplevelse tilbake i sin tid. Noen av lydsporene er gode og et Final Fantasy spill uten et godt lydspor, ville vært virkelig ute å kjøre.

Kampsystemet har jeg litt blandede følelser for. Jeg er glad det er mer actionbasert enn i tidligere spill, men samtidig holder det nesten å mose samme knappen (X) hele tiden. Men som Garden Gamer nevner, så vil Paradigm-systemet veie opp noe her og etterhvert så gjør det kampene mer interessant så fort du tilegner karakterene ulike roller.

På egne bein, står ikke FFXIII veldig støtt, men føyer du til oppfølgerne, så mener jeg fremdeles spillene er greie nok. Særlig Lightning Returns var en positiv overraskelse. Men de er fremdeles et stykke unna de beste i serien, det er klart.

Skriv en ny kommentar

Kristian Ådnesen

Kristian Ådnesen

23, Tromsø

Jeg skriver satireanmeldelser av spill og faen ta deg for å spørre hvorfor. Samarbeider med SPMG.no. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits