Anmeldelse: Final Fantasy VII




 

Nå som jeg ikke har noe annet valg enn å sitte hjemme mens jeg knuser mursteiner i hendene og dekablokker mellom de veltrente dog bleke låra mine, fant jeg det på sin plass å utsette min eksistensielle livskrise for å spille en tidløs klassiker, lovprist av nærmest hver eneste gamer verdt sitt gjenbruks Steel Series-headsett for å spille et spill som handler om... eksistensiell krise. Supert.


"Nihilisme er visst populært for tiden."
 

Final Fantasy VII krever nærmest ingen introduksjon. På sin tid var dette den største storsatningen moderne gaming hadde erfart med et budsjett ingen hadde sett maken til, og det merkes hvor pengene har gått og hvor de ikke har gått. Final Fantasy VII er for dagens gamere som hva Fifty Shades of Grey er for kjedsomme husmødre, så hvorfor ikke kjøpe det igjen slik jeg allerede har gjort alt for mange ganger - du også sikkert, for å se på det med dagens øyne mens vi venter på at remaken kommer og får oss til å sprute ut av hver kroppsåpning før noen har krestet frem den tredje vokalen.

Med en nærmest beundringsverdig arroganse som kun kan gjøres bot på ved å brennes levende i en travel gågate annonserte Sony at Final Fantasy VII skulle slippes på nytt igjen, men det var selvfølgelig ikke ført de hadde kilt enhver fanboy og fangirl i konferanserommet under pungklitten med bevis som antydet noe helt annet. En enkel rerelease har ikke for mye å skryte av, så millionspørsmålet på alles lepper i salen må jo da ha vært:

"Hvis dette er enda en port, hvorfor skal jeg kjøpe det samme spillet igjen?"


Avbildet: Kundeforhold mellom AAA-utgiver og kunde.
 

Sony slo på stortromma ved å annonsere oppusset grafikk slik at du kan nyte de grusomme blokkfigurene kræsje mot de håndmalte og for øvrig nydelige bakgrunnene i høy definisjon.

Men, ikke bare har spillet fått et grafisk og lydmessig løft - Du blir nå sendt ut i Gaia(eller hva faen de kaller det denne gangen) med egenskapen til å skru opp spillets hastighet, som en spoleknapp fordi til og med Sony vet hvor mange ganger du har betalt for dette, og muligheten til å utføre "limit breaks" når du ønsker ved et enkelt knappetrykk, noe som fjerner spenningen i nesten hver eneste slåsskamp. Dette er selvfølgelig valgfritt, men sann mine ord at når du har prøvd heroinindusert analsex én gang vil du definitivt gjøre det igjen.


Du er Cloud Strife, en leiesoldat som for øyeblikket er ansatt av økoterroristgruppa Avalanche i begynnelsen av sitt korstog mot kraftselskapet Shinra Electric Power Company i industribyen Midgar, som har funnet en alternativ kraftkilde ved å ta i bruk jordas naturlige åndelige energi - Gud vet hvordan. Oppgaven blir så overlatt til deg i å sette en stopper for dette og i sann Final Fantasy-mundur eskaleres plottet rundt en og annen sving hvor den nåværende krisen øyeblikkelig blir overdøvet av en annen.

Vi vet hvordan dette funker, ikke sant? Du starter med en liten gruppe etnisk diverse karakterer og før du aner ordet av det har du en karakterbesetning så rik at det kunne hørt hjemme på Hotel Cæsar og Lillebjørn Nilsen kunne sunget om det.

Cloud, derimot, er ganske blass, syns jeg og det er svært lite ved hans vesen som er særdeles fengende. Han bare er tilstede for å minne alle på hva som skal gjøres og samtidig ha ett og annet nervesammenbrudd.

Jeg tror virkelig at dette er de minst interessante karakterene hittil, og det er egentlig veldig merkelig når alles historie har Shinra-selskapets verdensherredømme og undertrykkelse som et felles knytepunkt. Dette er et selskap som i en ukjent mengde år har tatt seg enorme mengder friheter ved å utvikle kjemiske våpen og supersoldater - en omelett jeg bare antar krever et par knuste kneskåler, døde babyer og noen egg.


Vi i Spillmagasinet ønsker å beklage for Kristians tidligere vits og erstattet hans opprinnelige illustrasjon med dette. God påske.

Hvis du husker Mass Effect vet du sikkert at for å forhindre at gjengen din dør i en brann må du vise at du er glad i dem nok ved å pløye gjennom et visst antall sidequests i et forsøk på å polstre spillets lengde. Samme greia er tilstede her, men oftere enn ikke i det hele tatt er disse oppdragene så veldig intetsigende og korte at jeg skjønner som oftest ikke poenget med å ha dem der i utgangspunktet. Til den dag i dag skjønner jeg ikke hva i faen Red XIII skal være, hvem faen Reeve(Cait Sith) er eller hva slags tragikomisk emo tenåring Vincent forsøker å emulere.

Er det noe jeg alltid har likt med dette spillet er trådene du forsøker å nøste opp ofte blir forlatt for noe annet, mye fordi plottet ikke krever at dette spesifikke øyeblikket trenger en løsning og for meg er det helt greit. Det er noe med å etterlate et stykke arbeid halvferdig for så å komme tilbake til det etter tre uker som tiltaler meg.


En av disse dagene skal jeg bli ferdig med dette.

Final Fantasy VII har aldri vært et grafisk mesterverk. Boksfigurene er forferdelige og ofte når spillet zoomer ut er det vanskelig å skjønne hvordan kroppsspråket er i forhold til dialogen. Jeg vil nødig si at Final Fantasy VII er skrevet dårlig, men det føles mer klumsete regissert når hele den første discen blir hintet til med en rekke seksuelle avvik fra birollene fordi jeg ikke vet hvem tekstboblene hører til i det der hopper opp over hele skjermen.

Som med de fleste Final Fantasy-titler er gameplayet veldig svart/hvitt. Enten slåss du eller så slåss du ikke.

I et forsøk på å innovere fisting ved å fjerne lillefingeren kan man kun ha tre deltagere i kamp. Dette spiller igrunn ingen rolle for meg personlig, men det er vanskelig å skjønne hva normen skal være når dette blir når dette blir forandret hele tiden.


Jeg er litt overrasket over at den franske versjonen ikke har et "Run" ikon.
 

Oppsettet for karakterene dine er nærmest sandblåst ned til minimumskravet. Våpen, rustning og ørepynt er det eneste du har å rutte med i tillegg til det kjipe "materia-systemet." Problemet mitt med dette er at bruken av materia blir veldig overflødig når det som oftest er lettere å bruke fysiske angrep alene, og når hele gjengen kan bruke hver eneste kombinasjon av materia føles ikke den ene mer forskjellig fra den andre.

Final Fantasy VII er den type spill fans ofte omtaler med en enorm mengde entusiasme, noen vil si fordi det angivelig tilbyr utrolig mye frihet. Verden er tydeligvis stor og man kan gjøre hva man vil. Dette har jeg kanskje aldri tatt til hjertet fordi det er ganske så teit å høre. Ja, du kan gjøre hva du vil ut av hva spillet tilbyr, og det er ikke direkte mye. For ikke å nevne at det er utrolig lineært i hvordan man progresserer. Klart man har en viss mengde frihet når man ønsker å se litt tilbake og tråkke rundt, men det hjelper ikke med en stor verden hvis det ikke er noe å putte i den.


"Kanskje vi skal legge til noe me--"
"DER var klokka 16:00. Hadet."

Riktignok skriver jeg om disse spillene i feil rekkefølge, men det er så utrolig forutsigbart hvordan serien stadig vekk gir deg de samme belønningene om og om igjen mens det prøver å få deg overrasket. Det er som å få en håndskjært aubergine i tre til jul av din tilbakestående bror, og klart man setter pris på innsatsen men hva i faen skal du med fire håndskjærte auberginer i tre når du knapt eier inngangspartier du benytte den som dørstopper til?

Chocobo, båt og luftskip er den taktfaste formelen SquareSlave nok en gang prakker på deg for å gjøre verden mindre fortere, og det hjelper ærlig talt ikke når det ikke har noe å si for HVORDAN man spiller.

Nobuo Uematsu er ved det musikalske roret og han leverer nok en gang musikk du aldri kommer til å glemme. Åpningssporet alene sender paroxysmer av nytelse langs ryggraden min. Låtene er mørke, dystre og harde som alltid fanger opp hva slags område du er i og jeg kan ikke vente med å høre hvordan dette høres ut i den kommende remaken. Mye av soundtracket minner meg om musikken lagd for Ringenes Herre; i den forstand at en låt brukes på forskjellige måter til å lage helt andre.


Avbildet: Min sønn.

Selve verdenen er ganske så kjedelig, mye fordi at brorparten av planeten er grønn og viser få tegn på variasjon. For meg er det industrimarerittet Midgar som er stjernen, med dens mørke, blodige historie og ettermælet Shinra har etterlatt seg i de lange årene byen var deres. Final Fantasy VII er utrolig flink på å fortelle uten å vise hver gang man får oppleve industrisamfunnet og den enorme mengden ofre og skjebner det har rammet, men jeg føler det kommer til kort hver gang det forsøker å bevege seg utenfor de rammene og jeg merker at jeg kjeder meg mer etter at første disc er over.

Som en grusom dragqueen-pygme på en brun pub antar jeg at Final Fantasy VII holder mål gjennom øl- og nostalgibriller, men ettersom jeg har brukt mer penger enn jeg ærlig vil innrømme på å ha kjøpt dette for mange ganger tror jeg virkelig det holder nå til remaken kommer og virkelig definerer hva det vil si å være levende på en døende planet skytende gjennom det uendelige, mørke kosmos rett i armene til en hevngjerrig og mekanisk gud.

2 kommentarer

Anders

27.03.2016 kl.17:36

Oh, man. Historien, atmosfæren, musikken og karakterene i dette spillet er top-notch. Men gud bedre så dårlig det har holdt seg. Jeg klarer knapt å spille gjennom dette i dag og merker en grei forskjell fra f.eks. FFIX som jeg holder på med for øyeblikket. Derfor har remaken potensiale til å bli dope av en annen verden. Fy pokker som jeg gleder meg til den.

Kristian Ådnesen

27.03.2016 kl.17:40

Anders: Veldig enig. Jeg gleder meg til å se hvordan dialogen rundt Barrett er skrevet, for fyren er utrolig merkelig. Er også spent på om de mer merkelige scenene er tilstedet; f.eks når Cloud kler seg som en dame eller når han stikker innom eh.."herreklubben for herrer." Det burde virkelig være der for å gi spillet en annen tone her og der, for dette er utrolig mørkt når man tenker på det.

Skriv en ny kommentar

Kristian Ådnesen

Kristian Ådnesen

23, Vadsø

Jeg skriver satireanmeldelser av spill og faen ta deg for å spørre hvorfor. Samarbeider med SPMG.no. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits