Anmeldelse: Final Fantasy VII




 

N som jeg ikke har noe annet valg enn sitte hjemme mens jeg knuser mursteiner i hendene og dekablokker mellom de veltrente dog bleke lra mine, fant jeg det p sin plass utsette min eksistensielle livskrise for spille en tidls klassiker, lovprist av nrmest hver eneste gamer verdt sitt gjenbruks Steel Series-headsett for spille et spill som handler om... eksistensiell krise. Supert.


"Nihilisme er visst populrt for tiden."
 

Final Fantasy VII krever nrmest ingen introduksjon. P sin tid var dette den strste storsatningen moderne gaming hadde erfart med et budsjett ingen hadde sett maken til, og det merkes hvor pengene har gtt og hvor de ikke har gtt. Final Fantasy VII er for dagens gamere som hva Fifty Shades of Grey er for kjedsomme husmdre, s hvorfor ikke kjpe det igjen slik jeg allerede har gjort alt for mange ganger - du ogs sikkert, for se p det med dagens yne mens vi venter p at remaken kommer og fr oss til sprute ut av hver kroppspning fr noen har krestet frem den tredje vokalen.

Med en nrmest beundringsverdig arroganse som kun kan gjres bot p ved brennes levende i en travel ggate annonserte Sony at Final Fantasy VII skulle slippes p nytt igjen, men det var selvflgelig ikke frt de hadde kilt enhver fanboy og fangirl i konferanserommet under pungklitten med bevis som antydet noe helt annet. En enkel rerelease har ikke for mye skryte av, s millionsprsmlet p alles lepper i salen m jo da ha vrt:

"Hvis dette er enda en port, hvorfor skal jeg kjpe det samme spillet igjen?"


Avbildet: Kundeforhold mellom AAA-utgiver og kunde.
 

Sony slo p stortromma ved annonsere oppusset grafikk slik at du kan nyte de grusomme blokkfigurene krsje mot de hndmalte og for vrig nydelige bakgrunnene i hy definisjon.

Men, ikke bare har spillet ftt et grafisk og lydmessig lft - Du blir n sendt ut i Gaia(eller hva faen de kaller det denne gangen) med egenskapen til skru opp spillets hastighet, som en spoleknapp fordi til og med Sony vet hvor mange ganger du har betalt for dette, og muligheten til utfre "limit breaks" nr du nsker ved et enkelt knappetrykk, noe som fjerner spenningen i nesten hver eneste slsskamp. Dette er selvflgelig valgfritt, men sann mine ord at nr du har prvd heroinindusert analsex n gang vil du definitivt gjre det igjen.


Du er Cloud Strife, en leiesoldat som for yeblikket er ansatt av koterroristgruppa Avalanche i begynnelsen av sitt korstog mot kraftselskapet Shinra Electric Power Company i industribyen Midgar, som har funnet en alternativ kraftkilde ved ta i bruk jordas naturlige ndelige energi - Gud vet hvordan. Oppgaven blir s overlatt til deg i sette en stopper for dette og i sann Final Fantasy-mundur eskaleres plottet rundt en og annen sving hvor den nvrende krisen yeblikkelig blir overdvet av en annen.

Vi vet hvordan dette funker, ikke sant? Du starter med en liten gruppe etnisk diverse karakterer og fr du aner ordet av det har du en karakterbesetning s rik at det kunne hrt hjemme p Hotel Csar og Lillebjrn Nilsen kunne sunget om det.

Cloud, derimot, er ganske blass, syns jeg og det er svrt lite ved hans vesen som er srdeles fengende. Han bare er tilstede for minne alle p hva som skal gjres og samtidig ha ett og annet nervesammenbrudd.

Jeg tror virkelig at dette er de minst interessante karakterene hittil, og det er egentlig veldig merkelig nr alles historie har Shinra-selskapets verdensherredmme og undertrykkelse som et felles knytepunkt. Dette er et selskap som i en ukjent mengde r har tatt seg enorme mengder friheter ved utvikle kjemiske vpen og supersoldater - en omelett jeg bare antar krever et par knuste kneskler, dde babyer og noen egg.


Vi i Spillmagasinet nsker beklage for Kristians tidligere vits og erstattet hans opprinnelige illustrasjon med dette. God pske.

Hvis du husker Mass Effect vet du sikkert at for forhindre at gjengen din dr i en brann m du vise at du er glad i dem nok ved plye gjennom et visst antall sidequests i et forsk p polstre spillets lengde. Samme greia er tilstede her, men oftere enn ikke i det hele tatt er disse oppdragene s veldig intetsigende og korte at jeg skjnner som oftest ikke poenget med ha dem der i utgangspunktet. Til den dag i dag skjnner jeg ikke hva i faen Red XIII skal vre, hvem faen Reeve(Cait Sith) er eller hva slags tragikomisk emo tenring Vincent forsker emulere.

Er det noe jeg alltid har likt med dette spillet er trdene du forsker nste opp ofte blir forlatt for noe annet, mye fordi plottet ikke krever at dette spesifikke yeblikket trenger en lsning og for meg er det helt greit. Det er noe med etterlate et stykke arbeid halvferdig for s komme tilbake til det etter tre uker som tiltaler meg.


En av disse dagene skal jeg bli ferdig med dette.

Final Fantasy VII har aldri vrt et grafisk mesterverk. Boksfigurene er forferdelige og ofte nr spillet zoomer ut er det vanskelig skjnne hvordan kroppssprket er i forhold til dialogen. Jeg vil ndig si at Final Fantasy VII er skrevet drlig, men det fles mer klumsete regissert nr hele den frste discen blir hintet til med en rekke seksuelle avvik fra birollene fordi jeg ikke vet hvem tekstboblene hrer til i det der hopper opp over hele skjermen.

Som med de fleste Final Fantasy-titler er gameplayet veldig svart/hvitt. Enten slss du eller s slss du ikke.

I et forsk p innovere fisting ved fjerne lillefingeren kan man kun ha tre deltagere i kamp. Dette spiller igrunn ingen rolle for meg personlig, men det er vanskelig skjnne hva normen skal vre nr dette blir nr dette blir forandret hele tiden.


Jeg er litt overrasket over at den franske versjonen ikke har et "Run" ikon.
 

Oppsettet for karakterene dine er nrmest sandblst ned til minimumskravet. Vpen, rustning og repynt er det eneste du har rutte med i tillegg til det kjipe "materia-systemet." Problemet mitt med dette er at bruken av materia blir veldig overfldig nr det som oftest er lettere bruke fysiske angrep alene, og nr hele gjengen kan bruke hver eneste kombinasjon av materia fles ikke den ene mer forskjellig fra den andre.

Final Fantasy VII er den type spill fans ofte omtaler med en enorm mengde entusiasme, noen vil si fordi det angivelig tilbyr utrolig mye frihet. Verden er tydeligvis stor og man kan gjre hva man vil. Dette har jeg kanskje aldri tatt til hjertet fordi det er ganske s teit hre. Ja, du kan gjre hva du vil ut av hva spillet tilbyr, og det er ikke direkte mye. For ikke nevne at det er utrolig linert i hvordan man progresserer. Klart man har en viss mengde frihet nr man nsker se litt tilbake og trkke rundt, men det hjelper ikke med en stor verden hvis det ikke er noe putte i den.


"Kanskje vi skal legge til noe me--"
"DER var klokka 16:00. Hadet."

Riktignok skriver jeg om disse spillene i feil rekkeflge, men det er s utrolig forutsigbart hvordan serien stadig vekk gir deg de samme belnningene om og om igjen mens det prver f deg overrasket. Det er som f en hndskjrt aubergine i tre til jul av din tilbakestende bror, og klart man setter pris p innsatsen men hva i faen skal du med fire hndskjrte auberginer i tre nr du knapt eier inngangspartier du benytte den som drstopper til?

Chocobo, bt og luftskip er den taktfaste formelen SquareSlave nok en gang prakker p deg for gjre verden mindre fortere, og det hjelper rlig talt ikke nr det ikke har noe si for HVORDAN man spiller.

Nobuo Uematsu er ved det musikalske roret og han leverer nok en gang musikk du aldri kommer til glemme. pningssporet alene sender paroxysmer av nytelse langs ryggraden min. Ltene er mrke, dystre og harde som alltid fanger opp hva slags omrde du er i og jeg kan ikke vente med hre hvordan dette hres ut i den kommende remaken. Mye av soundtracket minner meg om musikken lagd for Ringenes Herre; i den forstand at en lt brukes p forskjellige mter til lage helt andre.


Avbildet: Min snn.

Selve verdenen er ganske s kjedelig, mye fordi at brorparten av planeten er grnn og viser f tegn p variasjon. For meg er det industrimarerittet Midgar som er stjernen, med dens mrke, blodige historie og ettermlet Shinra har etterlatt seg i de lange rene byen var deres. Final Fantasy VII er utrolig flink p fortelle uten vise hver gang man fr oppleve industrisamfunnet og den enorme mengden ofre og skjebner det har rammet, men jeg fler det kommer til kort hver gang det forsker bevege seg utenfor de rammene og jeg merker at jeg kjeder meg mer etter at frste disc er over.

Som en grusom dragqueen-pygme p en brun pub antar jeg at Final Fantasy VII holder ml gjennom l- og nostalgibriller, men ettersom jeg har brukt mer penger enn jeg rlig vil innrmme p ha kjpt dette for mange ganger tror jeg virkelig det holder n til remaken kommer og virkelig definerer hva det vil si vre levende p en dende planet skytende gjennom det uendelige, mrke kosmos rett i armene til en hevngjerrig og mekanisk gud.

2 kommentarer

Anders

27.03.2016 kl.17:36

Oh, man. Historien, atmosfren, musikken og karakterene i dette spillet er top-notch. Men gud bedre s drlig det har holdt seg. Jeg klarer knapt spille gjennom dette i dag og merker en grei forskjell fra f.eks. FFIX som jeg holder p med for yeblikket. Derfor har remaken potensiale til bli dope av en annen verden. Fy pokker som jeg gleder meg til den.

Kristian dnesen

27.03.2016 kl.17:40

Anders: Veldig enig. Jeg gleder meg til se hvordan dialogen rundt Barrett er skrevet, for fyren er utrolig merkelig. Er ogs spent p om de mer merkelige scenene er tilstedet; f.eks nr Cloud kler seg som en dame eller nr han stikker innom eh.."herreklubben for herrer." Det burde virkelig vre der for gi spillet en annen tone her og der, for dette er utrolig mrkt nr man tenker p det.

Skriv en ny kommentar

Kristian dnesen

Kristian dnesen

23, Vads

Jeg skriver satireanmeldelser av spill og faen ta deg for sprre hvorfor. Samarbeider med SPMG.no. Ikke send hjelp. Alt er helt fint. Virkelig.

Kategorier

Arkiv

hits